Fra mammas hjerte

mammas hjerte

Jeg kjenner din frustrasjon i hver celle i kroppen. Jeg merker det med en gang du kommer hjem. Måten døren lukkes på, hvordan du slenger sekken i gulvet.

Før du sier noe, vet jeg. Jeg kjenner i kroppen min din dype fortvilelse. Også kommer det. Utbruddet. «Jeg skal bytte skole». «Alle mobber meg». "Lærerne har ikke troa på meg".

 Idag er det en av de dagene. De kommer innimellom. Jeg vet det. Jeg er der for deg. Selvom du kanskje ikke alltid tror det, eller merker det. Jeg er der. Hver dag. Den gode dagen. Den vonde dagen. Mamma er her alltid. Jeg hører på alt som kommer, alt som blir kastet over meg. Jeg tar det alvorlig. Det er dine følelser. Din opplevelse. Jeg prøver så godt jeg kan å være rolig. Tålmodig. Det er ikke alltid lett. Noen ganger lykkes jeg, andre ikke. De gangene jeg klarer å holde meg rolig, vet jeg hvilke spørsmål jeg skal stille. Idag vet jeg det. Etter mange års trening. Mange års prøving og feiling.

 Kroppsspråk er ikke så lett det

Jeg vet at det du sier, ditt sinne, ikke er årsaken til frustrasjonen. Jeg lykkes ikke alltid, men innimellom lykkes jeg. Lykkes i å skjønne hva det egentlig handler om. Det kom en vikar i timen, du visste jo ikke at læreren var syk! Det var så bråkete i timen, og du blir så sliten av alt bråket! Læreren sa noe som du opplevde som slemt. Læreren sier at “neimen kjære, det var jo bare en spøk! Jeg smilte jo da jeg sa det, hadde et tydelig glimt i øyet!”. Du er ikke så lett for deg det med kroppsspråket. Læreren forstår ikke det. Du så ikke glimtet i øyet, og i hvert fall forsto du ikke at det betyr “nå tuller jeg!” Det gjorde deg stresset. Du trodde at læreren var slem.

På rømmen

mammas fang

Det enkleste er å flykte. Flykte nok engang. Til en annen klasse, en annen skole hvor lærerne er greie og hvor de andre barna ikke erter, mobber og bråker i timen.

Mammaen din har blitt revet med av det. Av stresset, av uroen. av barna som var slemme. Av voksne som ikke forstår. Ja kanskje, kanskje er gresset grønnere på den andre siden av gjerdet. Vi mennesker håper jo alltid det. Vi vet jo ikke, men det kan jo være. Pappaen din og jeg har flyktet med deg. Kanskje har vi trodd at vi har beskyttet deg gjennom å hele tiden finne noe som er bedre.

Vi flykter ikke mer nå. Vi prøver å tåle. Frustrasjonene. Sinnet. Redselen og angsten. Vi biter oss fast.

Bli med på GRATIS foreldreseminar på nett. Tema: 6 nøkler for å oppdra barn med ADHD


Vi ser verden gjennom brillene våre

Vi tar på oss brillene våre. Autismebrillene gjør det lettere for oss å se verden slik den ser ut for deg. Jeg har briller som er spesielt for meg mitt syn. En annen som er nærsynt, kan ikke ta på seg mine briller å se som meg. Slik er det med autismebrillene til pappa og meg også. De er laget til oss. Vi har prøvd å gi de til læreren din eller bestemor i den tro at de skal se deg på samme måte som oss. Det fungerte ikke det. Du skjønner, de må få sine egne briller. Men det tar litt tid. Og det er greit. Inntil læreren har fått sine briller, må vi hjelpe og veilede ved å forklare og tolke, gjennom gjentatte telefoner og møter.

Noen ganger glemmer mamma å ta på seg brillene. Og du vet hvordan mamma blir uten dem. Det er de dagene vi bråker om samfunnsfagsleksa i to timer det! Du mener at du har gjort leksene. Jeg mener at du ikke har gjort dem. Da jeg omsider tar brillene på, viser det seg jo at du har jo helt rett! Det står jo ikke på lekseplanen at du skal forstå eller huske noe som helst. Det står at du skal lese! Og det har du jo gjort! Du skjønner det jenta mi, at hvis vi, pappa og jeg, og læreren, skal skjønne at du har gjort leksa, må vi ha på oss brillene. Uten briller ser vi voksne ganske dårlig. Og når voksne ser dårlig, blir vi fort irriterte og sinte. Med brillene på, så jeg også at det står ikke med et ord at du faktisk skal kunne snakke om og huske det du har lest! Det står at du skal lese.

Du har ikke briller for å se verden slik vi ser den

Du har ikke briller som gjør at du kan se verden slik vi ser den. Skal du da tvinges til å forstå vår og skolens virkelighetsoppfatning, eller skal vi ta ta på våre briller og legge forholdene til rette for deg? Det siste koster så lite, og betyr så mye. Du slipper dråpen som får begeret til å flyte over, du slipper stresset som er over kokepunktet for den lille kroppen din.

I stedet for å flykte, som vi gjorde før vi fikk brillene, skal vi samarbeide. Samarbeide med deg og med skolen. Sakte men sikkert blir det bedre. Med brillene ser jeg det. De dagene jeg husker å ta på meg brillene tør jeg vente. Jeg klarer å holde hodet kaldt. Jeg tør å analysere situasjonen. Hva er årsaken til frustrasjonen idag? Hvorfor har de siste ukene vært vanskelig? Denne gangen gjør vi det i dialog med skolen og læreren din. Du kan bli sint på det. Jeg forstår det. Men du skjønner, at på lang sikt er det dette som er løsningen. Vi har flyktet så lenge jenta mi. Og vi blir så slitne av å leve på rømmen. Og det er ikke grønnere på den andre siden. Vi må gjødsle her vi er.

Mammalykke

Jeg kjenner lykke når du kommer glad hjem. Entusiastisk og levende som bare du kan være. Jeg kjenner gleden boble i kroppen min. Ingenting er som å le med deg min venn! Men jeg tror ikke lenger at er alt greit, har det løst seg. Fra nå av vil vi ha det bra og stabilt. Ingen vet hvor lang tid det tar før du møter èn uten briller, eller at mamma eller pappa tar av seg brillene. Da koker det lett over. Jeg vet det nå. Og det er greit.

Vår hverdag er, og vil aldri være stabil, det går i bølger. Men til forskjell fra før, er pappa og jeg forberedt. Jeg gleder meg når det er bra. Smilet ditt og latteren din smelter mammahjertet. Det vil komme vanskelige dager. Men nå ser jeg at det er jo ofte oss voksne sin feil. Det er vi som må holde strukturen og forutsigbarheten, selv når alt går på skinner. Jeg hadde “så mye å gjøre”, så jeg prioriterte bort kveldsrutinene. Vi hentet deg senere hos en venninne, selvom vi egentlig visste at det ikke ville være så lurt. 

Jeg er i ferd med å lære. Eller jeg har jo lært. jeg vet jo. Jeg bare glemmer å ta på brillene, og glemmer å oversette verden til andre. Vil ikke se. Vil ikke huske.

Jeg ser skrittene vi har tatt sammen min venn. Hvert skritt har vært lite, men nå har gått mange mil sammen den lille familien vår. Vi har gått med tålmodighet, ro og trygghet (vel, ikke alltid….) og i konstruktivt samarbeid med skolen.

Vi vil klare det. Vi skal klare det. Jeg har trygghet i at vi har ressursene som skal til for å møte det ustabile når det kommer. Uansett. Pappaen din og jeg gir ikke opp. Aldri.

webinar

Cecilie Jahreie

Fra Mamma til Mamma. Vi gir hjelp til mestring, veiledning og kurs for mammaer til barn med ADHD og asperger

Click Here to Leave a Comment Below
Tone - 11/15/2016 Reply

Åååå Gud kor rett det er det du skriver, akkurat som her med oss. Du er flink å sette frustrasjon på trykk.
Tusen takk for at du deler med meg og andre.
Tone. ?

Lene - 11/15/2016 Reply

❤️❤️» Dette var godt og hjertevarmt skrevet:) Selv om våre historier ikke er like er det så mye og kjenne seg igjen i. Virkelig godt bilde de Autismebrillene:) Dette må jeg huske på i hverdagen selv om jeg bare såvidt har begynt og lære og bruke mine:)

Kristine - 11/15/2016 Reply

Det er ofte fokus på at våre barn misforstår. Godt å lese en tekst om våre misforståelser, jobben vi må gjøre for å gi og vise forståelse, møte barnet empatisk, og være i dialog. Å regulere egne følelser i møte med barnets sterke følelser er krevende, men også motiverende fordi det hjelper. Å rømme er aldri en god løsning. Likevel kan det av og til være nødvendig å kontrollert velge noe annet. Tørre å satse på det ukjente. Våge å tro på nye muligheter. Vi har latt være å rømme, selv om alle rundt mener vi bør. Vi mener det har vært et riktig valg, og at vi ved å stå i det vanskelige sakte men sikkert bygger en felles plattform. Det utfordrende er at vi ikke vet fasiten før valget er tatt!

Lisbeth - 11/15/2016 Reply

Helt utrolig. Kjenner meg igjen. Tusen takk

Anne - 11/15/2016 Reply

Fantastisk skrevet og det traff meg rett i hjertet. Slik som du beskriver det kjenner jeg også ?Godt å vite at man ikke er alene. Tusen takk❤️

    Cecilie - 11/16/2016 Reply

    Du er ikke alene! For noen år siden, da jeg fant ut at jeg ikke var alene, og at det var så mange som trengte hjelp der ute, det var da jeg kjente at DETTE har jeg lyst å jobbe med! Og alle kommentarene som strømmer til, bekrefter at jeg har valgt helt rett:-)

Hege - 11/15/2016 Reply

Så sant, så sårt og så viktig! ❤️
Her kjenner jeg meg godt igjen… De brillene er så viktige å huske hvor man har gjort av når ting begynner å koke.
Takk for at du deler ❤️

Anne - 11/16/2016 Reply

Takk for at du deler? Jeg har selv et lignende innlegg og mange fler liggende fra denne høsten, (startet en blogg v skolestart- ble 3 innlegg og så ble jeg for matt av skolehverdagen;) Jeg kjenner igjen hver eneste tanke…men er litt mer forbanna;) Så har jeg også opplevd temmelig mye motstand i.l.a. siste 2 årene, inkludert fra faren. Men…Jeg håper og tror ting endrer seg nå, j har det på følelsen, at vi skal få riktig hjelp nå. Men før forrige fredag var den høsten her litt vel mye, og jeg har også vært inne på tanken å flykte igjen, også en kjent følelse…Ikke noe sted passer helt for min sønn, vi lever i feil tidsalder, på feil sted, det er feil pedagogikk osv. Og dermed føler jeg d sånn også?

    Cecilie - 11/16/2016 Reply

    Ikke flykte, ikke rømme. Det gjør det vondt verre. Jeg har vært forbanna, men det er jeg ferdig med. Jeg tenker at det er faser man må gå igjennom. Når man ønsker å jobbe med dette, fungerer det ikke å være forbanna. Da er det samarbeid og løsningsorientert som gjelder. Vi i MestringsGlede (Helene & jeg) sitt store ønske er jo å bidra til å hjelpe der det er behov. Og jeg får hver dag bekreftet at jeg har valgt riktig:-) En god klem til deg Anne!

Veronica - 11/16/2016 Reply

Du har helt rett?? Om bare alle kunne skaffe seg sine egne briller og se det vi som har dem fra før, hvor mye enklere verden skulle blitt for våre barn❤️

    Cecilie - 11/16/2016 Reply

    Ja, det er dessverre spesiallagede briller dette. Det er derfor det er så viktig tenker jeg at vi forklarer og gir tolkningshjelpen til de rundt.

Eli Therese - 11/16/2016 Reply

Fantastisk skrevet, dette skal jeg ta med meg videre❤️
Håper dere får en flott dag!
Her er vi klare for tur til kjøbenhavn, uten pappa og den utfordringen er stor for mini, så vi trener på at mamma klarer alt pappa kan☺️

    Cecilie - 11/16/2016 Reply

    Ha, ha! Den har vi hatt også! Hun var veldig i tvil om faktisk jeg klarte å kjøre bil og handle på Svinesund….. Vaner… God tur til København!

Astrid - 11/16/2016 Reply

TAKK☺

Gro Elisabeth Berg Brudvik - 11/16/2016 Reply

Jeg blir veldig rørt og tårene sitter i øyekroken. Viktig og betydningsfull tekst for meg. Jenta mi på snart 15 har nettopp fått aspergerdiagnosen og jeg holder på med å finne mine briller. Takk!

    Cecilie - 11/16/2016 Reply

    Så hyggelig Gro – takk! Du finner brillene dine, og det kommer til å gå bra. Så glad for å ha deg med i Mammahjelpen:-)

Marianne M - 11/16/2016 Reply

Jeg glemmer av og til å pusse de brillene jeg også.. Viktig at du minner på det og de er jo det viktigste vi har når vi skal tørre å gå inn i de vonde følelsene våre barn opplever og de må oppleve at de tar de på alvor.. De er jo det aller viktigste vi har <3

    Cecilie - 11/16/2016 Reply

    Ja, det må nok være slik at vi av og til glemmer å pusse brillene:-) men det viktigste er at vi har dem, og at vi kan snakke med barna våre og være ærlige etterpå tenker jeg. Klem til deg:-)

Laila - 11/16/2016 Reply

Krangelen om leksene kjenner jeg meg så godt igjen i! Og jeg VET jo at de gangene det blir kjefting og smelling og frustrasjoner og gråt – ja, da var det jeg som gjorde galt. Da føler man seg som verdens verste mor – takk for at du forteller at vi er flere!

    Cecilie - 11/16/2016 Reply

    Du er ikke verdens verste mor! Når du SER det, ja da er du verdens BESTE mor! Det er på tide at vi feirer oss selv for den fantastiske jobben vi gjør for våre barn. Det er barn til foreldre som oss Laila, som det går bra med! Glem aldri det! Klem:-)

Mamma - 11/16/2016 Reply

Tusen takk for at du så hjertelig deler. Du gjør en viktig jobb.
Jeg er rektor med undervisningstid og ser at den lærdommen jeg har fått gjennom å være mamma til en gutt med litt flere utfordringer enn de fleste, har hjulpet meg til å se elevene også på en annen måte på min skole. Det er kjempeviktig at vi ser barna med de riktige «brillene»:)

ann-Kristin - 11/16/2016 Reply

Takk for at du deler dette med oss, slik hadde vi det for 1 år siden.
Nå venter jeg bare på at det siste året på grunnskolen skal ta slutt så jenta vår kan få en ny start, med sin hest på landbruk skolen. Der er de dyktige med barn som henne forteller alle. Mamma hjertet følte at det var riktig, så hun fikk kjøpe seg hest. Slik at hun kunne være fysisk aktiv, føle mestring og glede samtidig som hun må lære seg struktur, ansvar og omsorg.
Om ikke skolen blir en plass hun er en vinner på, vinner hun i allefall på hjemmebane.

Gro Børresen Rohde - 11/16/2016 Reply

Varmt, nært, sårt og utrolig godt skrevet. Ville ikke byttet ut ungene for alt i verden, men systemet rundt hadde trengt en liten «oppstramming». Å kjenne seg så maktesløs, samtidig som man skal kjempe en kamp som man ofte ikke vinner, kan ta pusten fra noen og en hver og det er faktisk bare de tøffeste mammar og pappar som vet hva det vil si. Vi kjenner gleden , vi kjenner frustrasjonen og ingen andre enn vi som har vært der kan glede oss maksimalt over bitte bitte små gleder og fremskritt. Om man skal snu det litt så kan vi si, våre barn står bedre rustet til å møte verdenen der ute, fordi de så alt for godt vet hva det vil si å stå ute og kikke inn. Tusen takk for at du deler, det gjør så godt å vite at man faktisk ikke er alene om de opplevelser man må mellom <3

Synnøve - 11/17/2016 Reply

Så godt du har beskrevet hvordan hverdagen kan være både med og uten briller, og hvordan ditt barn opplever hverdagen med mennesker som ikke har de «samme brillene » på gjennom lærere og annen familie. Mitt barn har ikke autisme diagnose men add, generell angst lidelse og er høy sensitiv så kjenner meg igjen i mye her i det du beskriver med lekser, håpe på grønnere gress og å ta alt bokstavelig. Takk for at du delte. Lykke til videre? Klem

Hedda Marie Solheim Heum - 11/17/2016 Reply

Hei!
Så flott og nydelig skrevet! Ser mye av dette i min jobb sammenheng!
Du er så flink til å sette ordene på rigtige ting! Mye av det jeg får lese via deg hjelper meg på jobben, tusen takk, Cecilie???

Anita - 11/18/2016 Reply

Hei ?
Det er fint og dele å se at vi er flere mammaer, som tilstandighet må kjempe i systemer for at våre diagnostiserte barn skal bli møtt på en verdig måte.
Dette sliter oss ut og igjen forstrekker vi oss i håp om at våre barn også skal få en verdig mottakelse og utvikling.
Jeg som dere kjenner igjen opplevelser av møte med systemen og byråkratene som vi må navigere i. Det er jo vanskelig nok uten diagnose, så det sier seg selv at jobben blir dobbel.
Det er fint og kunne delta i dette forumet, hvor vi har like «briller». Det lindrer og hjelper på et overarbeidet mamma❤️
Takk for mange flotte innlegg!

    Cecilie Jahreie - 11/21/2016 Reply

    Takk, det er godt å høre at du har glede av både bloggene våre og Mammahjelpen! jeg tror vi som foreldre har en jobb å gjøre med å «snu tankene» bort fra å «kjempe mot skolen» til å samarbeide med de. Vi har jo samme mål!

Beth Helen - 11/21/2016 Reply

Kjempebra skrevet! Kjenner meg så veldig igjen. Du er ikke alene der ute….. Vi er mange…..

Leave a Comment: