Setter du realistiske forventninger til barnet ditt?

realistiske forventninger

Jenta mi var 9 år og klarte ikke å gå til venninnen sin tre hus nedenfor for å spørre om hun ville leke. "Jeg tørr ikke mamma! Kan ikke du gjøre det for meg?". Hva tenker vi som foreldre i en slik situasjon?  Jeg vekslet mellom å bli irritert: "9 år! Da bør hun jo virkelig klare det!" og lei meg: "stakkars jenta mi, det er jo så vanskelig for henne, jeg gjør det for henne!". 

Jeg valgte å stoppe opp og være nyskjerrig på hva som var grunnen til at hun ikke turte. Deretter valgte vi å sette realistiske forventninger til henne, og øve sammen med henne på det som var vanskelig. 

 Hvilke forventninger har du til barnet ditt? Og har du reflektert over hvorvidt de forventningene er realistiske?

Barn med ADHD ligger 3-5 år etter sine jevnaldrende

Utfordringer med eksekutive funksjoner, den fremre hjernen av hjernen som styrer våre tanker og handlinger, har mange implikasjoner for et barn med ADHD. Og som et resultat av disse nevrologiske utfordringene, så ligger våre barn utviklingsmessig 3-5 år etter sine jevnaldrende! 

Ta alderen til barnet ditt, og trekk 4 år og tenk litt etter hvordan et barn på den alderen er på skolen for eksempel. Kanskje ting faller mer på plass for deg da? Jeg har en datter som går i 9 klasse. Selvom hun er 14 år, er hun en femte klassing som er i ferd med å lære seg å håndtere skolearbeidet mer selvstendig. Har du en som går i tredje klasse, så vil han kanskje oppføre seg mer som et barnehagebarn. 

Når jeg sier dette, reagerer gjerne foreldre på to måter. Mange blir lettet, det er en frigjørende følelse fordi det er så frustrerende når du ikke forstår hvorfor ikke barnet ditt følger sines jernaldrenes utvikling. Andre foreldre kan gå i forsvar. 

Når jeg sier at barna ligger 3-5 år etter, så er ikke det evnemessig. Her ligger ADHD-barn som regel på gjennomsnittet eller over. Det de strever med, og hvor de ligger etter, er på det å klare å lede og styre sine oppgaver, handlinger, følelser osv. Det er heller ikke slik at det er 3 eller 5 år flatt på alle de eksekutive ferdighetene. På et område kan barnet ditt ha store utfordringer mens på et annet område så er kanskje ikke utfordringene så store. Det vil si at aldersspennet kan variere. 

Hva bør du gjøre?

Er du en av de som nå sier til meg: "Ja, men jeg må ha noen forventninger til han! Han kan jo ikke få lov til å regjere som han vil!"? Jeg vil understreke det med en gang: Jeg sier ikke at du skal ha lavere forventninger, jeg sier at du skal endre dem. Som foreldre så vil vi alltid utfordre barna våre slik at de modnes og lærer og utvikler seg i passende tempo. Vi vil imidlertid holde det i et temp som gir mening for dem, og ikke for klassekameratene som ikke har ADHD! Ville du gitt et glass med melk til en 1-åring? Neppe. Du ville nok brukt en barnekopp med tut. Ville du latt 12-åringen kjørt bil? Jeg håper ikke det:-). 

Hva skal du gjøre da? Jeg har brutt det ned i 3 enkle steg. 

3-stegs prosessen for å sette realistiske forventninger: 3-5 teknikken

Før du går i gang med de tre stegene, tenk litt over de nåværende forventningene du har til barnet ditt på et område som du kjenner at du blir litt oppgitt eller frustrert over . "Hun er jo 14, jeg forventer at hun klarer å lese til en prøve uten at jeg skal stå over å mase på henne" eller "jeg forventer at en 9-åring pusser tennene alene".  Før du hopper til en løsning på utfordringen din, så tar du 3-5 teknikken: 

1. Vær nyskjerrig

Vi har ofte en tendens til å ville løse problemet med en gang. FØR du hopper til en løsning overfor den utfordringen du står over, så vil jeg at du skal stoppe opp litt. Analyser og reflekter over den utordringen du står overfor. Vær nyskjerrig rett og slett. For å hjelpe deg her, spør deg selv alle spørreordene: Hva skjer nå? Hvorfor skjer det (hva er det som foregår i hjernen på barnet mitt nå?), hvor skjer det? Hvordan? Når skjer dette (og når skjer det ikke?)

Du vet nå forhåpentligvis litt mer om årsaken til den utfordringen du står overfor. Om det er 9-åringen som du ikke klarer å få til å pusse tennene alene, 12-åringen som bare får sove når hun ligger i senga sammen med mamma eller 14-åringen som gjør det dårlig på på prøvene fordi hun ikke øver nok. 

3. Finn ut hva som er neste realistiske steg

Når du er bevisst på hvilket nivå barnet ditt er på, skal du finne ut hva som er neste realistiske steg. Det som er utfordringen din, er å ha en forventning som matcher ditt barns utvikling. Et hvert barn har sin utviklingssone. Hvis du har forventninger som er utenfor utviklingssonen, så vil det føre til mye frustrasjoner og nederlagsfølelse, fordi barnet møter krav som hun ikke mestrer. Hvis du setter forventninger på det nivået som barnet ditt er, vil ikke barnet lære noe, fordi hun gjør det hun allerede kan. Setter du forventningene innenfor sonen, er du der hvor barnet lærer og utvikler seg. Og det er der du vil være. 

Når du har funnet ut hva barnet ditt klarer å gjøre alene (uten dømme på hva han "burde" klare), er det gjerne ganske lett å finne ut hva det er rimelig å utfordre henne på. Dette er en støttende løsning ikke bare for barnet ditt men også for deg.

3. Støtt han/henne i å nå det neste steget (og det neste og neste...)

Hvordan gjorde du det da du skulle lære barnet ditt å sykle? Du forventet neppe at hun bare skulle sette seg på sykkelen og sykle avgårde. Nei, hun startet med en trehjulssykkel, deretter gikk hun over til en tohjulssykkel med støttehjul, og når endelig tiden var kommet for å sykle alene, holdt du på garasjebrettet mens du sprang etter, før du plutselig slapp og hun syklet alene. Husker du den gangen? Hører du det stolte hvinet fra barnet ditt da hun oppdaget at hun syklet alene? Husker du hvor stolt du var? Dere øvde sammen, slik at hun lærte å sykle og ble trygg på at hun klarer å sykle alene. Det er akkurat det samme med å gjøre lekser, rydde rommet, pusse tennene osv. 

Eksempel på en realistisk plan

Jeg startet med å fortelle om datteren min som ikke turde å ringe på til venninnene sine. Hadde vi satt hardt mot hardt den gangen ("jeg gjør det ikke for deg, dette får du gjøre selv!", hadde hun isolert seg hjemme og det hadde blitt mye grining og frustrasjonsutbrudd. Hvorfor? Fordi jeg da hadde satt forventningene langt utenfor hennes utviklingssone. 

I stedet lagde vi en plan for gradvis selvstendiggjøring. Slik så planen vår ut:

1. Jeg blir med bort, og ringer på døra og snakker​

2. Jeg blir med bort, hun ringer på døra og snakker, men jeg står rett ved siden (kan være at hun holdt meg i hånda også)

3. Hun ringer på mens jeg står rett bak henne som støtte

4. Jeg står enda litt lenger bak, men hun kan enda se meg

5. Jeg er med henne, men jeg står slik at hun ikke ser meg

6. Jeg står utenfor døra hjemme og hører at hun ringer på

7. Hun går bort og ringer på selv 

Idag er jenta 14 år, og er en kjempe sosial jenta som ikke har noen problemer med å ta kontakt med både den ene og den andre. 

Poenget er altså ikke at du ikke skal ha forventninger til barnet ditt, eller å gjøre ting for henne. Tvert i  mot er poenget å ansvarliggjøre barnet og på samme tid hjelpe henne til å lykkes. Så neste gang du blir frustrert over at barnet ditt ikke klarer eller tørr å gjøre et eller annet, så ta et steg tilbake og ta 3-5 teknikken. Identifiser hva hun kan gjøre og støtt henne til å nå neste nivå, når tiden er moden. 

frustrasjonsutbrudd


Cecilie Jahreie

Fra Mamma til Mamma. Vi gir hjelp til mestring, veiledning og kurs for mammaer til barn med ADHD og asperger

Click Here to Leave a Comment Below
Id johansen - 12/06/2017 Reply

Hei vi har ei datter på fem år. Hun har ikke fått konstantert en regn hdhd diagnose. Men hun har veldig menge likhetstrekk. Samt utfordringer \strev hjemme og mest i bhg. Spørsmål går i forhold til søvn.. 3 ut av syv netter våkner hun og klarer ikke å falle i ro igjen. Det er som om batteriet er fullladet etter 2 til 3 timer. Har du noen gode råd på å få roer ned til å sovne igjen? Mvh ida

Leave a Comment: