Når barnet har angsten som bestevenn

"Mamma, jeg tør ikke gå inn alene. Du må være med meg!"

Vi står vi i skolegården, utenfor inngangen. Det virker så greit da vi satt oss i bilen. Hun er så glad. Snakker og ler. Jeg slapper av. "Det går bra i dag" tenker jeg lettet.

Da vi svinger inn på parkeringsplassen og jeg stopper bilen, er det imidlertid noe som skjer.

Jenta ser ned, stemmen blir lav. Hun liksom krymper seg der hun sitter i bilsetet ved siden av meg.

Hun er "for stor" for "sånt tull nå". Det er lett å tenke sånn.

Men angsten kjenner ingen alder.

Angsten er lunefull og urettferdig. Den kommer plutselig. Helt ut av det blå.

Slik virker det i hvert fall for meg som sitter ved siden av. For hva skjedde egentlig? Og hvorfor? Hun virket jo nettopp så fornøyd?

Men jeg vet jo ikke hva som skjer i den lille kroppen.

Det eneste jeg vet, er at dette er vanskelig. Så vanskelig at det for henne føles umulig å gå over den dørterskelen inn til skolen.

Jeg ser at angsten har tatt den lille jenta mi. Igjen.

Jeg vet hva jeg må gjøre. Uten å blunke. Uten å tenke på hva alle andre i den skolebygningen måtte tenke og mene.

Det er bare én som er i mitt fokus. Det er bare én jeg ser foran meg. Jenta mi.

Angst som tilleggsdiagnose

Mennesker med nevrobiologiske tilstander som ADHD, autismespekter (AS) og tourettes (TS) blir oftere rammet av angst enn mennesker uten disse diagnosene. Angst og depresjon kan skape større problemer for disse barna, enn selve diagnosen. 

Det er flere faktorer som er medvirkende til at de er særlig sårbare. En årsak er at hjernen fungerer annerledes, noe som gjør det vanskelig å styre og regulere tanker, handlinger og følelser.

Forekomst

Det er estimert at rundt 30 prosent av barn med ADHD har angst  tillegg. For barn med autisme er andelen rundt 40 prosent. Jeg har ikke funnet noen tall på tourettes og angst. Hovik (2017) har imidlertid funnet at barn med tourettes sliter mer med å kontrollere sine følelser enn barn med ADHD eller høytfungerende autisme. Det kan derfor være rimelig å anta at angst kan opptre oftere blant denne gruppen.

Angst kan forverre symptomene fra primærdiagnosen og gjør kommunikasjon og sosial interaksjon ekstra vanskelig. 

Utfordringer i hjernen gjør angsten til bestevenn

Kunne du ønske at barnet ditt var rolige og samlet, som kunne tenke og reflektere når noe uventet skjedde? Det er stemmen til frontallappen. 

Dessverre så har den stemmen en annen tone for personer med nedvrobiologiske tilstander. 

Dr. Tamara Rosier, som selv har ADHD, forklarer det på en god måte:

Those of us with ADHD, we don’t have that calm, lovely [voice] talking to us. We have the equivalent of the screaming neighbor we can’t quite always hear, but we know he’s constantly screaming at us.”

Med andre ord, for disse barna (og voksne), så fungerer frontallappen på en annen måte enn for andre. Den rolige indre stemmen aktiveres ikke i hjernen som den skal, så følelser tar over for at de skal få noe gjort. Når de bruker følelsesmessige triggere for å få noe gjort, er det dessverre vanskelig å få gjort noe annet, fordi tenkehjernen slår seg av. 

Tenk deg at følelsene våre som en lysbryter. Nevrotypiske personer har en dimmer på lysbryteren sin, mens for personer med nevrobiologiske tilstander er lyset (følelsene) enten på eller av. 

Det gjør at bekymring og angst er bestevennen til personer med ADHD, lærevansker, tourettes og autismespekter. 

Dr. Daniel Siegel (2015) deler hjernen inn i første og andre etasje. Hjernens andre etasje er frontallappen vår; den tenkende, rasjonelle hjernen. Den som kan resonnere, analysere og reflektere. Den gjør at vi klarer å regulere våre tanker, handlinger og følelser.  Den har vi full tilgang til når vi er rolig og balanserte. Hjernens første etasje derimot, er den primitive delen. 

Når vi er i første etasje, så har vi kun tre handlingsalternativ: 

Kamp: Vi blir sinte, roper, skriker og lager bråk

Stikker av 

Frys: Vi trekker oss inn i oss selv og blir lei oss. Noe som kommer til uttrykk som mer angst og depresjon. 

Når vi engster og bekymrer oss, er hjernens første etasje aktiv og døren opp til andre etasje lukkes og låses. 

Dette er en viktig respons når vi blir utsatt for en reell fare. Går vi over veien og det plutselig kommer en bil mot oss, er det upraktisk å stoppe opp for å vurdere hva det er lurt å gjøre. Da må du bare handle raskt. 

Utfordringen er at for de barna som har en følelsesbryter uten dimmer, så gjør det at alt de gruer seg til, får en fysiologisk respons som om det skulle være en reell fare. 

Hjernen merker ikke forskjell på om det er en reell fare eller ikke. Det gjør at en mattetime med brøk, være alene hjemme, sove alene på rommet eller gå ut med venner, får samme respons som om de skulle møte en tiger. Lysbryteren slår seg på, døra til andre etasje låses med bolt og de freaker ut. 

For å kunne roe seg, må vi ha tilgang til andre etasje (frontallappen). Ikke bare er det her barn med AS/TS/AS har sine største utfordringer, i tillegg så er også døren til andre etasje lukket og låst når de er stresset. Det gjør at de ikke har tilgang til de ferdighetene de trenger for å roe seg ned mentalt og følelsesmessig.

Du gjør angsten verre ved å rasjonalisere 

I disse tilfellene så ønsker vi voksne gjerne å rasjonalisere det for barna: “Slapp av det er ikke farlig” eller “hadde ikke du brukt tiden på å gråte, så hadde du vært ferdig med leksene nå”. 

Det er enkelt fortalt det mest meningsløse du kan gjøre. Når de er i første etasje og døra til andre etasje er låst, så kommer du ikke igjennom med en rasjonell forklaring. Barnet har jo ikke tilgang til noe rasjonalitet der og da. 

Det eneste du kan gjøre, er å hjelpe dem til å utvikle ferdigheter for å roe seg selv ned. I første etasje er det ingen mulighet for å roe seg ned alene. 

5 tips for å hjelpe barn som er engstelige

1. Vær rolig selv

Det viktigste du kan gjøre er å være en rolig og trygg voksen. Du er kapteinen. For at barnet ditt skal skal føle seg trygg på deg, må du være trygg på deg selv. 

Tenk deg at du er ombord på et fly. Det er turbulens, og du ser at piloten er nervøs og stresset. Så sier han til deg at du ikke skal bry deg om det, bare gå å sett deg. 

Hva skjer med deg da? Antakelig så blir du bare mer stresset. 

Eller tenk deg at piloten reagerer motsatt. Du ser frykten i øynene hans mens han sier “jeg vet ikke helt om dette går bra. Dette er skikkelig ille”. Du vil antakelig desperat prøve å finne på ting som piloten må gjøre. Og pilotens frykt vil speile over på deg. Var du redd fra før, blir du det i hvert fall nå. 

For barna våre så er vi piloten. 

Utfordringen er at de fleste foreldre blir enten den strenge, avvisende piloten eller den usikre og redde. 

Som vi ville blitt speilet av pilotens atferd, så speiler barna vår atferd. Ser de oss som usikre og redde, blir de usikre. 

Det er derfor viktig at du legger merke til energien du bringer inn i rommet. For å kunne klare det, er det viktig at du selv møter dine behov. Kjenner du at du blir stresset, så ta ansvaret for det

Les om større, sterkere og klokere i den skremmende hverdagen vi lever i nå, ifht Korona her. 

2. Se og anerkjenn barnets behov

Anerkjenn barnets følelser, uten å dømme. La barnet føle at han kan regne med deg. I en rolig tone spør du: “Hva er det du er redd for?”. Snakk med barnet ditt om hva det føler,  og prøv å komme inn til kjernen av følelsene. Vil dette fungere første gang? Nei. Ikke fortvil, fortsett å gjøre det. Selv om de ikke svarer eller sier “vet ikke”, så lærer de av det, sakte men sikkert. 

Tips for å anerkjenne barnets følelser:

Snakk om det barnet gruer seg til eller for, og lag en liste. Skriv opp alt som han gruer seg til. Kommer det nye ting til, skriv det opp. Har du en som gruer seg for å ligge alene på rommet, så skriv opp en liste over alt som gjør det skummelt. 

Det kan du også gjøre på forhånd for deg selv. Når barnet kommer og sier at dette er skummelt, så kan det være lettere for deg å møte med forståelse når du allerede har reflektert over det som er vanskelig for han. 

Når dere har listen med alt som er skummelt så kan dere se på hvordan dere kan løse det. Her gjelder det å vær kreativ!

3. Bruk speiling for å roe ned barnet

Det mest effektive måten vi har for å lære barna ferdigheter er speiling. Når datteren min får en mental kollaps eller er veldig engstelig, så setter jeg meg inntil henne, holder rundt henne, og puster langsomt og dypt inn og ut. Jeg forsikrer meg om at hun merker min pust. Etterhvert så vil hun ubevisst ta over min pust. 

En annen effektiv måte å bruke speiling på, er å speile frykten. “Jeg ser at du er virkelig redd for denne matteprøven. Men husker du sist matteprøve da du gjorde det bra. Hva tror du at du gjorde da, som førte til at det gikk så bra?”

Om hun trekker frem en tidligere hendelse som ikke gikk bra, så kan du snu det med å fokusere på hva som er annerledes nå. Du er mer forberedt denne gangen, du har øvd mer osv. 

4. Øv barnet til å se hendelser på en ny måte

Øv også barnet til hva de kan si og gjøre for å endre følelsene:  “Jeg ser at du enda er redd. Hva kan du fortelle deg selv slik at du blir mindre engstelig?” 

Barna tenker gjerne at de er følelsene sine. Det vil si at når de er engstelige, så er det ingenting å gjøre med det. Derfor er det viktig å lære barnet opp til at vi kan ikke stoppe følelsen i å komme. Følelser kommer og går, men vi kan endre forholdet til følelsen. Da øver du barnet opp til å se en hendelse på det på en ny måte. 

Det er ingen quick fix, vi jobber med å endre etablerte sannheter i hjernen. Men plutselig så opplever du resultater av jobbingen. Jeg kjenner enda på takknemligheten da jeg opplevde at datteren min klarte å sette ord på hva hun kunne gjøre for å få det bedre. Og da jeg klarte å roe henne fra et angstanfall over telefon. Hvordan? Lange dype pust sammen på telefonen. Tok det en stund? Ja visst. Men det virket. Og neste gang så tok det kortere tid.

5. Reguler dine egne følelser 

Det første jeg tar tak i med mine kunder, er å jobbe med deres egen følelsesregulering. Jeg opplever at de aller fleste voksne i dag har utfordringer med det. Grunnen er enkel. Vi ble ikke møtt på følelsene våre da vi var barn. For mange, inkludert meg selv, kan det være en krevende jobb.

Jobben jeg har gjort med meg selv på det området tror jeg er det som har vært viktigst. Ikke bare for meg selv, men også for barna mine. 

Ved å møte et engstelig barnet på denne måten, gir du de den beste og viktigste gaven de kan få:

Evnen til å kontrollere sine tanker, handlinger og følelser. 

Jeg har laget et hefte til deg med tips til hvordan få et godt system i hverdagen. 

 

Referanser:
 Steensel, Bögels, & Perrin, 2011:  Anxiety disorders in children and adolescents with autistic spectrum disorders: A meta-analysis

 Hovik, 2017: Excecutive Control and Emerging Behavior in Youth With Tourette’s Syndrome

Siegel, D, (2015): The Developing Mind

Er du forelder til barn med ADHD?

Hver uke publiserer jeg en ny artikkel om ADHD og hvordan vi foreldre kan forstå og støtte barna våre best mulig. Og ikke minst, hvordan vi tar vare på oss selv i en krevende hverdag. 

Klikk på knappen under, så sender jeg artiklene gratis til din e-post hver søndag.

JA, SEND MEG ARTIKLER
Close

50% Complete

Two Step

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua.