10 bud for å oppdra ansvarsfulle og selvstendige barn med ADHD

barneoppdragelse Oct 20, 2018

Hva er barneoppdragelse for deg? 

En av de største misforståelsene blant foreldre er at barneoppdragelse er det de gjør når barnet oppfører seg dårlig. Det er å sette tydelige grenser, være streng og gi konsekvenser. Finne en løsning for å stoppe en negativ atferd. 

Med andre ord, barneoppdragelse er å løse foreldrenes behov ikke barnets. 

Når jeg spør foreldre hva som er overordnet for de i oppdragelsen av barna, altså det viktigste de kan gi barna sine, er ordene som går igjen "trygge og tillitsfulle barn", "ansvarsfulle og selvstendige voksne". 

Så er spørsmålet, når du målet ditt; trygge og tillitsfulle barn og ansvarsfulle og selvstendige voksne, ved disiplin og konsekvenser?

Hedvig Montgommery (2018) sier at barneoppdragelsen er det som til enhver tid skjer i en familie, eller på skolen og i barnehagen. Det er alle tilbakemeldinger som gis, det er alle små koder som barna lærer når livet er ganske harmonisk og greit. Barneoppdragelse er derfor samtalen rundt middagsbordet, det er hvordan du og partneren din ser på hverandre, hvordan du møter fremmede på butikken, hvordan du hjelper til med lekser og for ikke å glemme den daglige småpraten. 

En mor jeg veileder sa forleden; "Når jeg klarer å holde meg rolig, lytter til henne og viser at jeg forstår, men samtidig er tydelig på avtalene, da får hun langt færre frustrasjonsutbrudd. De gangene det har blitt bråk nå, er egentlig når jeg har blitt irritert, selvom jeg ikke nødvendigvis har blitt sint". 

De viktigste budene for å oppdra ansvarsfulle og selvstendige barn er derfor for oss, ikke barna våre. 

Barneoppdragelse starter med å ta ansvar for oss selv og avsluttes med den gode relasjonen, eller "bånding" som det ultimate budet. Alt i mellom handler om langvarig støtte og veiledning. Etter inspirasjon fra Dr. Markham har jeg utviklet 10 bud for å oppdra ansvarsfulle og selvstendige barn.

 

1. Den viktigste foreldreferdigheten: Reguler deg selv

Den viktigste foreldreferdigheten av dem alle, og den som sjelden blir snakket om, er å regulere seg selv og egne følelser. 
 
I møte med foreldre får jeg høre: «jeg må bare bite tenna sammen og stå i det». Ofte er det også det foreldre får høre i møte med hjelpeapparatet.
Utfordringen er at da blir det gjerne verre. Biter vi tenna sammen over for lang tid, så blir vi tilslutt utslitt og møter den berømmelige veggen. Vi blir stresset, og har selvfølgelig mindre tålmodighet og blir lettere sinte. Jo mer du tar vare på deg selv, jo mer kjærlighet og omsorg har du for barnet ditt. 
 
Husk at barnet vil gjøre alt du gjør, om det er å skrike eller å snakke nedlatende om deg selv. 

2. Den viktigste forpliktelsen: vær barnets advokat

Det er lett å være opptatt av hva naboen måtte synes og tenke, foreldre og øvrig familie som gir klar beskjed om at du må sette strengere grenser, mammaen på butikken som bare rister på hodet og sier «at det hadde jeg aldri tillat».
 
Du skriker ikke på en blomst som ikke gror. Du vanner den. Sett pris på hvem barnet ditt er og responder på hennes behov, ikke hva du tror at hun trenger.
 
Et hvert barn fortjener minst en person som er 110 prosent på deres side. Overfor skole, overfor venner, familie, fotballtreneren. Barnet trenger deg. Han trenger å være trygg på at mamma og pappa er der uansett. De støtter meg og de forstår meg. Det bety ikke at barnet alltid har rett. Det betyr at barnet er alltid verdt den ekstra anstrengelsen. All den omsorgen og kjærligheten gjør en positiv forskjell.

3. Den viktigste hemmeligheten: Disiplin og konsekvenser virker ikke

Er du en av de som har prøvd ut time-out og konsekvenser og kanskje ikke fått de resultatene du håpet? Kanskje har du da fått beskjed om at du bare må prøve hardere. Du er ikke konsekvent nok! Uansett hva du hører, alt hva du har lest og hørt. Det virker ikke! Konsekvenser i form av straff gjør alltid barnets atferd verre.
 
En mor forteller at atferden til hennes 15 år gammel gutt blir verre til tross for veiledning i flere år. Hun har fått beskjed om å sette enda strengere grenser og være enda tydeligere. Mor har gjort som hun har fått beskjed om, atferden blir verre, sønnen blir stadig mer utspekulert. Skal hun være strengere nå, må hun ha våken døgnovervåking, sier hun.

4. Hva barnet ditt trenger som ingen forteller deg: Et trygt sted for å vise følelser mens du lytter

Ønsker du å oppdra et barn som kan regulere egen atferd, må barnet først kunne håndtere de følelsene som driver atferden. Og hvis du ønsker et barn som kan håndtere følelsene sine, så trener han først å vite at han har et trygt sted å gråte og få ut raseriet sitt uten å bli hysjet på eller ikke tatt på alvor.
 
Behandlingsapparatet har ikke vært opptatt av å gå bak guttens følelser for å finne ut hva som driver den utagerende atferden. Det den tilsynelatende tøffe 15-åringen trenger, er et trygt sted å være. Et rom der det er trygt å vise følelser. Der alle følelsene er akseptert, der han blir forstått og anerkjent som den han egentlig er. 
 
En annen gutt på 16 sa det så godt. Han hadde mange år bak seg med utagerende atferd både på skolen og hjemme. Siste alternativ var en alternativ skole. Gutten forandrer seg fort og stortrives på skolen,. Mor spør hva som er grunnen til at han trives så godt på skolen. Svaret var: «Jeg føler mestring, jeg føler meg sett, hørt og forstått». Klarere kan det ikke sies. 

5. Hva barnet ønsker at du hadde forstått: Hun er bare et barn som gjør så godt hun kan

"Han bør jo kunne det nå, han er jo 12 år!". "Dette burde hun klare!». Kutt alle burde, skulle og måtte. Se på barnet ditt. Hva hun faktisk klarer. Ikke hva hun burde klare. Det betyr ikke at du skal sette lavere forventninger, men realistiske forventninger.
 
Barn med ADHD og andre lignende utfordringer, ligger gjerne 3-5 år etter på ulike eksekutive funksjoner. Det vil si alt som går på å regulere og lede seg selv. 
 
Barnet ditt ber deg om at du skal forstå at hun gjør så godt hun kan ut i fra de forutsetningene hun har. Klarer hun ikke å gjøre lekser alene selvom hun er 12 år, hjelper det lite å si at det burde hun jo klare, «alle» 12-åringer klarer jo det. Det er ikke alltid slik at hun ikke ønsker å klare å gjøre leksene alene, eller ikke ønsker å oppføre seg ordentlig. Ofte så er det heller «Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til». La derfor alltid utgangspunktet være det barnet du har foran deg og hva hun faktisk klarer og jobb videre derifra i stedet for der hvor du tenker at hun «burde» vært. 

6. Det viktigste manta: ikke ta det personlig

Vi får høre mye fra barna våre. I sinneutbrudd, når hjernen er amygdalakapret, kan det komme de verste gloser. «Jeg hater deg mamma!». "Du er den verste mammaen som finnes". "Dette er barnemishandling. Jeg skal kontakte barnevernet". Jeg har hørt det meste. I verste fall så slår, sparker eller kaster barna ting på foreldrene sine. uansett, ikke ta det personlig. Det er ikke deg. Det er et barn som har en avslått hjerne og ikke har noe kontroll på hva han sier, tenker eller gjør. 

7. Hva du trenger å huske når ting blir vanskelig: All dårlig oppførsel kommer fra grunnleggende behov som ikke er møtt

Det er alltid et udekt behov bak enhver atferd. Vi er vanligvis opptatt av å håndtere atferden. Vi er opptatt av at barnet skal forstå at en slik atferd ikke er akseptabel.  

Vi møter gjerne god atferd med belønning, bra-kort og ros og negativ atferd med konsekvenser, og på skolen, anmerkninger. Resultatet er at atferden blir verre. Hvorfor? Fordi vi ikke ser bak. Hvorfor oppfører barnet seg slik? For lite søvn, dårlig kosthold, for lite tid til kos og gøy? Er det noen urealistiske forventninger? Er det for mye stress?

Det er alltid en grunn til en hver atferd. Når du handler etter det, vil du umiddelbart bli mer nysgjerrig og automatisk møte barnet på en annen måte. Bruk et "scaffolding" prinsipp der du veileder steg for steg, slik at de kan håndtere hva som er forventet av dem. 

"Barn ønsker å lykkes. Hvis de ikke gjør det, er det et relasjonsproblem, ikke et atferdsproblem".

                                                           Dr. Laura Markham 

8. Den beste foreldreeksperten? Barnet ditt

La barnet ditt vise deg hva han trenger. Fra de er spedbarn. Lytt med hjertet. Vær villig til å endre og utvikle deg. Og lær å sette pris på prosessen. Gutten jeg fortalte om tidligere sa det så klart «Jeg ble sett, hørt og forstått». Det fører til mestring, og et barn som ønsker å samarbeide. 

9. Det eneste som er konstant? Endring

Barnet blir eldre, barnet modnes. Det som virket i går vil kanskje ikke virke i morgen. Derfor så må din tilnærming utvikles i tak med barnet. Alle har vi barn som lærer oss det vi trenger å vite. 

10. et viktigste av alt: Bevar relasjonen og aldri ta bort den omsorgsfulle kjærligheten, selv ikke for et øyeblikk

Den mest grunnleggende årsaken til at barnet ønsker å samarbeide er fordi de er glad i deg og vil gjøre deg glad. Ivareta relasjonen til barnet ditt. Det er din eneste måte å ha innflytelse på barnet ditt. Det er det barnet ditt trenger mest av alt. Og det er den nærheten som gjør den tøffe jobben det er å oppdra barn verdt det. 
 
Barnepsykologen Dr. Laura Markham sier at oppdragelse er minst 80 prosent relasjon. De resterende 20 prosentene er støtte og veiledning. Men uten relasjonen er ikke barnet mottakelig for støtte. Har du opplevd at system og planer du prøver ut ikke fungerer? Der har du gjerne grunnen. Barnet trenger struktur, men det vil ikke fungere uten det grunnleggende på plass. 
 
Så uansett negativ og utfordrende atferd, ta aldri bort den omsorgsfulle kjærligheten. Selv ikke for et øyeblikk.  

Er du forelder til barn med ADHD?

Hver uke publiserer jeg en ny artikkel om ADHD og hvordan vi foreldre kan forstå og støtte barna våre best mulig. Og ikke minst, hvordan vi tar vare på oss selv i en krevende hverdag. 

Klikk på knappen under, så sender jeg artiklene gratis til din e-post hver søndag.

JA, SEND MEG ARTIKLER
Close

50% Complete

Two Step

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua.