8 tips for å få barnet til å høre på beskjeder

"Hvordan skal jeg få han til å høre på det jeg sier? Jeg maser og maser, ingenting skjer, bortsett fra at han blir irritert og sur, jeg begynner å kjefte også er vi igang". 

Konsekvenser, slik foreldre vanligvis forstår og bruker ordet, fungerer dårlig. Grunnen er enkel. Vi kan ikke tvinge et annet menneske til å gjøre det vi vil. Vi må få de til å ønske å gjøre det selv.

I denne artikkelen vil jeg gi deg et konkret eksempel på hvordan du får barnet til å høre på beskjeden du gir - og lære av det.

La oss si at sønnen din elsker å spille fotball, og holder støtt og stadig på med fotballen inne i huset. Han vet godt at han ikke får lov, men fortsetter å gjøre det. Du gir han to valg som burde være akseptable. Han ignorerer deg. Du sier det samme igjen. og han ignorerer deg nok en gang. Du blir frustrert, naturlig nok. Du føler et intenst behov for å få den ungen til å forstå at dette faktisk ikke er en akseptabel oppførsel. Det må jo være en konsekvens? Han kan jo ikke få lov å holde på sånn?

Nei, helt klart ikke. Så hva gjør du?

1. Ha husregler

For at du skal forvente at han skal gjøre som du sier, må han vite at det ikke er lov. Da er det en fordel med klare og tydelige regler. Det er viktig at det ikke er for mange av dem, slik at de er mulig å huske og overholde. I dette tilfellet er det da viktig at dere har en regel, som er kjent for alle, at balle ikke brukes inne.

Derfor bør ta ballen bort, for å opprettholde regelen om at ball ikke brukes inne. Det er imidlertid ikke en konsekvens, slik vi foreldre vanligvis bruker begrepet, hvis du da ikke da straffer han for å ikke høre på deg.

Barnet lærer likevel. Klarer å motstå fristelsen om å straffe, så vil han faktisk etterhvert endre oppførsel.

2. Klar og vennlig begrensning

La oss si at sønnen din ikke hører på deg. Marcus fortsetter å spiller ball inne, selvom han vet er i mot reglene. Du er redd for at noe skal bli knust og at veggene blir skitne. Du trenger å sette en begrensning. Hvis du daglig har en varm og empatisk tone, og har ofte en-til-en tid med barnet ditt, så vil han være mer samarbeidsvillig i utgangspunktet. Da holder det gjerne å sette en klar og vennlig begrensning:

«Marcus, sparke ball gjør vi ute. Takk skal du ha!"

Også holder du døren åpen og han gjør det du sier.

Grunnlaget for at barna skal ønske å høre på oss foreldre, er at vi viser at vi forstår og anerkjenner dem og ser ting fra deres perspektiv.

Med andre ord, du sier først og fremst noe positivt, selvom du korrigerer atferden:

«Wow, du er virkelig glad i å sparke ball…. Og fotball hører til ute»

Det andre som er viktig i denne setningen er at du forteller at fotballspilling skjer ute.

Sier du: «ikke spill ball inne», er sannsynligheten stor for at han ikke vil høre på deg. Grunnen er at hjernen vår blir forvirret av ordet «ikke». Sier jeg til deg du får ikke sjokolade nå, så vil du antakelig begynne å tenke på sjokolade. På samme måte er det med å korrigere atferd med ikke. De vil gjøre mer av det han ikke skal gjøre. Så kutt ordet "ikke" og fortell hva du vil at han skal gjøre.

3. Gi barnet et valg

Yngre barn og barn med ADHD blir lett overveldet av mange valg. Men standhaftige barn (ja, det er våre stae barn som ikke tar nei for et nei....), blir ofte irriterte når de føler seg trengt inn i et hjørne. Du kan prøve å gi barnet et valg på hvor han kan sparke ball. Du kan også foreslå en annen aktivitet.

«Marcus, du har et valg. Du kan sparke ball ute, eller så må du finne på noe annet å gjøre»

4. Vær sikker på at du har barnets oppmerksomhet

Dette kan være irriterende. Her er det viktig å ikke trå til med fortolkninger, men å være nyskjerrig og åpen for andre muligheter. Barn med ADHD har utfordringer med fokus. Kan det være en mulighet for at han ikke ønsker å være tverr eller vanskelig, men at han er bare skikkelig fokusert på å øve på triksene og derfor ikke hører deg?

Vi vet også at grunnlaget er gode, nære bånd som trenger næring hele tiden. Kanskje har du ikke brukt så mye tid med han i det siste. Det forteller deg at du trenger å sette av «Marcus-tid» med en gang, og start i kveld. Kanskje vet han fra tidligere erfaringer at sjansen er stor for at du etterhvert vil gi deg? Eller kanskje er han bare skikkelig sta (barn med ADHD har ofte en ekstra sterk vilje), et barn som trenger å tøye grensene 100 ganger for å sjekke at du faktisk holder stand.

Uansett grunn, han ignorerer deg.

Gjentar du deg selv? Nei!
Har du spurt en gang og ikke fått en respons, så ikke bare gjenta deg selv. Du har ikke fått barnet ditt sin oppmerksomhet enda, da hjelper det lite å s det samme om igjen. Istedet, så går du bort til han, får øyekontakt p(å en vennlig måte), da han forstår at du mener det.

I tilfellet med Marcus så går du over til han, forhåpentligvis med et smil om munnen, i det minste med et nøytralt ansikt, og tar ballen vennlig fra han. Du holder ballen i ene hånden, og tar armen rundt han med den andre.

5. Fokuser på relasjonen før du korrigerer

Hvordan føler du deg når noen antyder at du tar feil? Litt tverr? Et intenst behov for å bevise at du har rett, og gå inn i en diskusjon? Det er akkurat slik barnet ditt føler det også. Og det er ikke akkurat oppskriften for godt samarbeid. Du kan unngå den motstanden hvis du fokuserer på relasjonen før du korrigerer.

Det er mye større sannsynlighet for at han virkelig vil høre deg , og bry seg om det du ønsker, noe som vil si at han antakelig vil samrbeide.

Knytt relasjon ved å se det fra hans perspektiv, selv når du setter en begrensning:

« Hei du, du var visst så fokusert på å øve på fotballtriksene at du ikke hørte meg. Du har blitt skikkelig god på det trikset. Og hvor spiller vi fotball? det stemmer. Ute!»

Mens du snakker, tar du han mildt og bestemt mot døren. Du åpner den, og når han går ut, gir du han ballen og et smil.
her anerkjenner du hans hyperfokus og du roser. Begge er med på å styrke relasjonen.

6. Problemløsningsstrategi

Vanligvis så vil du til nå ha løst utfordringen. Du har vært tydelig på begrensningen, du har omdirigert atferden på en rolig, vennlig måte. Når du gjør dette jevnlig så vil han etterhvert stoppe å spille ball inne og i stedet gå rett ut. For hvem er det som vil ha foreldre som forstyrrer mitt i fotballøvingen?

Men kanskje er det snø og is ute? Da vil han etter all sannsynlighet bruke gangen. Da trenger du å problemløsning med en vinn-vinn løsning.

«Jeg skjønner godt at det er vanskelig å spille fotball så mye is og snø det er ute nå. Og ballspill i huset det går ikke fordi det ødelegger veggen og det er så lett å knuse noe. Hva kan vi gjøre? Tror du at det vil fungere å gå bort på ballbingen på skolen? jeg kan gå sammen med deg nå , hvis du hjelper meg å kutte disse grønnsakene så kan vi være der en halvtime før middag»

Husk at barnet ditt i dette tilfellet ikke kan gjøre det han har lyst til med en gang. Og det er ikke lett. Men hvis du opprettholder den positive relasjonen så vil han være mer motivert. Vær også tydelig på når dere skal dra. Når gulrøttene og brokkolien er kuttet, eller om 15 minutter (i det tilfellet, sett på en timer da barnet ditt antakelig har utfordringer med å håndtere tid).

7. Bør du ta bort ballen

Bruker barnet ditt en leke på en måte som kan være skadelig eller dere har en regel som ikke responderer på da må du selvfølgelig ta bort leken.

«Ball er ikke for å sparke med inne i huset. Jeg hører at du ikke vil gå ut, så la oss legge bort ballen og finne noe annet som du kan gjøre inne i huset. Det virker som du trenger å være litt aktiv. Vil du hoppe på trampolinen i kjelleren?"

Dette er ikke straff. Du anerkjenner at han trenger å være aktiv, og omdirigere energien.

8. Lær barnet å ta ansvar for sine egne handlinger

La oss si at du ser at Marcus sparker fotball i gangen og du legger merke til et stort merke på veggen. Du sier:

«Huff da, se på den veggen. Vi må vaske opp det. Gå og hent kluten, også skal jeg hjelpe deg. Du vet at vi alltid vasker opp når vi har skitnet til noe"

Hvis du gjør dette på en bebreidende måte, så vil han naturlig nok få i forsvar og han vil absolutt ikke gjøre det. Det er når de sier «Gjør det sjæl!». Men hvis du fra barna er små, gjør dette i en munter tone, uten bebreidelse, så vil de etterhvert gjøre det du sier.

Og i eksempelet med Marcus, så vil han etterhvert ta med ballen ut uten at du sier noe, for hvem vil vel vaske veggen når de kunne vært ute og øvd på fotballtriks?

Konsekvenser som begrensninger

Ja, det bør være en konsekvens når barna ikke hører på beskjeden du gir, men ikke i form av straff, men konsekvenser som de lærer av.

Det er mange konsekvensene som skjer i dette eksempelet, og Marcus lærer masse:

  • Når mamma forteller meg at jeg skal gjøre noe så mener hun det. Det er ingen vits å prøve å ignorere henne
  • Sparke ball inne ødelegger veggen og jeg må vakse opp etter meg. Jeg vil heller sparke ball ute.
  • Jeg gjør feil, men jeg er trygg på at det er greit å gjøre feil og mamma forstår meg alltid.
  • Når jeg gjør feil så ordner jeg opp etter meg
  • Mamma bryr seg om hva jeg vil. Derfor så bryr jeg meg om hva henne vil
  • Hvis jeg ikke liker hva mamma sier at jeg skal gjøre, så hører hun på meg også finner vi en løsning som passer godt for begge to.
  • Jeg er god på å finne løsninger
  • Hvis jeg bruker en leke på en måte som kan være farlig, så må jeg finne noe annet å gjøre.
  • Jeg får det ikke alltid som jeg vil, men jeg får noe bedre - foreldre som forstår meg.
  • Alle i vår familie tar familiereglene på alvor. Den viktigste er å behandle hverandre med respekt og være snille mot hverandre.

Hva lærer barna hvis du straffer?

Hvis du hadde straffet han, som er det som foreldre vanligvis tenker på som konsekvenser. Hva ville han lært da?

  • Hun skriker og straffer meg hele tiden. Hvorfor skal jeg bry meg meg å gjøre det hun vil?
  • Når jeg spiller ball i huset, så tar hun den og straffer meg. Men ikke før hun skriker. Så jeg jeg trenger ikke å høre før hun begynner å skrike og tar bort ballen. Jeg vet akkurat hvor langt jeg kan pushe grensene før jeg får konsekvensen.
  • Hun tok ballen. Jeg går og irriterer søsteren min. Faktisk så vil jeg ødelegge hele kvelden for alle.
  • Når hun ikke er her, så spiller jeg ball i huset så mye jeg vil
  • Nei, jeg vet ikke hvem som har laget de merkene ( jeg er skikkelig god til å lyve!)
    Hun kan ikke ta meg!

Sannheten er at vi kan ikke få et annet menneske, barn eller voksen, til å gjøre det vi vil. Vi kan bare hjelpe dem til å ØNSKE gjøre det. Kjærlig veiledning og empatisk begrensning vil gjøre slik at barnet ønsker å høre på deg. Da lærer du barnet gode vaner og å ta ansvar for egne handlinger, som blir en del av den han er, uansett om du er der eller ikke. Konsekvenser som er utviklet for å straffe? ja, det fører bare til det motsatte.

Forskjellen på kjærlig begrensninger og konsekvenser? Det er ikke rom for straff i kjærlige begrensninger.

Er du forelder til barn med ADHD?

Hver uke publiserer jeg en ny artikkel om ADHD og hvordan vi foreldre kan forstå og støtte barna våre best mulig. Og ikke minst, hvordan vi tar vare på oss selv i en krevende hverdag. 

Klikk på knappen under, så sender jeg artiklene gratis til din e-post hver søndag.

JA, SEND MEG ARTIKLER
Close

50% Complete

Two Step

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua.