En ADHD-diagnose i posten?

forstå adhd Apr 23, 2016

En småaktiv gutt som har litt problemer med å konsentrere seg får en ADHD-diagnose i posten, med tilhørende sentralstimulerende tabletter. Er du litt tenåringsdeppa og synes at livet suger, så er du deprimert og får "lykkepiller". De siste ukene, etter blant annet etter NRK programmet "Jeg mot meg", har det atter engang vært en debatt om diagnostisering, overdiagnostisering og sykeliggjøring av normale tilstander. Jeg blir bekymret, og en smule irritert, når slike kommentarer kommer fra fagpersoner.

"En aktiv gutt med «maur i rumpa», eller en gutt som sliter med konsentrasjonsvansker på grunn av vanskelige hjemmeforhold, risikerer å få diagnosen ADHD og medisiner for det".
Gisle Roksrud, fastlege spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin

ADHD: "Mor bare diller"

På 70-tallet gikk ADHD under et annet navn. MBD. Minimal Brain Dysfunction, populært kalt "Mor Bare Diller". Jeg husker at jeg i tenårene leste en bok med den tittelen. Det var først på 80-tallet man begynte å forstå at det ikke dreide seg om en hjerneskade men hjernekjemi. Det var færre barn som hadde diagnosen, det var ikke så lett å få hjelp, og jeg tror at foreldre sjelden ville utrede barnet.

Som så mye annet på den tiden, var det tabu-belagt å ha problemer, og særlig psykiske, så sannsynligheten for at det ikke var så mye snakk om barnets utfordringer utenfor husets fire vegger er vel ganske stor. Kanskje ikke så rart når foreldre til et barn som hadde problemer med hyperaktivitet og konsentrasjonsproblemer ble sett på som dårlige foreldre?

Idag er det langt lettere å få hjelp enn tidligere, det er mer fokus på barn som trenger tiltak som gjør at barnet fungerer bedre på barnehage og skole, og det er en annen åpenhet enn det var på 80-tallet. Kan det derfor være en forklaring at en sterk underdiagnostisering har ført til at vi idag har flere barn og unge med ADHD og andre psykiske diagnoser? 

3-5 prosent har diagnosen ADHD

Sosial- og Helsedirektoratet regner med at 3-5 prosent av barn og unge under 18 år har ADHD. På verdensbasis er det 5 prosent. Andelen diagnostiserte i Norge er derfor ikke mistenkelig høy på noe som helst måte, men det er store regionale forskjeller.

I 2013 ble 16.878 barn og unge under 18 år i Norge medisinert etter å ha fått diagnosen ADHD, altså en liten del av de som faktisk er diagnostisert for ADHD blir medisinert for det (tall fra Folkehelseinstituttet). 

Hva skyldes økning i medisinering?

Før 2005 var det en stor økning i antall personer som fikk resept for ADHD-medisin, MEN andelen har vært på samme nivå de siste årene. Folkehelseinstituttet antar at økningen i medisinering på begynnelsen av 2000-tallet er knyttet til økt kunnskap og bevissthet om diagnosen, forskning som viste god effekt av medisin for denne gruppen, og at mange ikke hadde fått adekvat hjelp tidligere. Hvis dette er tilfelle, er jo det i så tilfelle positivt!

For enkelt å få en diagnose?

​Hvis det hadde vært så enkelt å få en diagnose, som noen hevder, hvorfor er det da slik at flere familier sier at de har måttet kjempe i helsevesenet i 6, 7 og 8 år fra de ble bekymret til de fikk vite hva det var med barnet deres?  Jeg sitter igjen som et stort spørsmålstegn. Vi gikk åtte år fra en instans til en annen, før riktig diagnose ble stilt. ADHD-studien bekrefter mistanken min. Det tar ca fire år fra foreldrene blir bekymret og tar kontakt med fastlege eller PP-tjeneste til diagnose blir stilt.

Det å hevde at litt urolige barn eller barn med litt konsentrasjonsproblemer får en ADHD diagnose uten skikkelig kartlegging, er det samme som å hevde at spesialisthelsetjenesten IKKE forholder seg til de nasjonale retningslinjene for utredning.

I Helsedirektoratet "retningslinjer for utredning, behandling og oppfølging" står det:

"For å få stilt en ADHD-diagnose må både konsentrasjonsvansker og overaktivitet som medfører et betydelig nedsatt funksjonsnivå i flere situasjoner, for eksempel hjemme og på skolen, være til stede. Symptomene og nedsatt funksjonsnivå må ha startet før fylte syv år, ha vart i minst seks måneder, være klart avvikende i forhold til alder og utviklingsnivå og ha en negativ innvirkning på sosiale og skolemessige aktiviteter".

Det er med andre ord strenge retningslinjer, basert på  en internasjonal diagnosemanual. Det er derfor ikke noe som skulle tilsi at barn og unge i dag får en ADHD eller en annen psykisk diagnose for lett.

Sykeliggjøring av normale tilstander?

En annen debatt som har vært mye fremme i media i forlengelse av NRK-programmet "Jeg mot meg" er en bekymring om sykeliggjøring av normale tilstander. 

"Vi opplever å forstå mennesker bedre uten diagnoser, og vi får et bedre samarbeid når merkelappen ikke kommer i veien for forståelsen"
Birgit Valla, psykologspesialist

Forståelse av årsaken til barnets atferd er kritisk

La oss ta et eksempel. Et barn med utviklingsforstyrrelser (som ADHD, autisme og tourettes) er veldig sensitive for stress, og har et dårligere utviklet filter i hjernen som filtrer sanseinformasjon. Dette gjør at uten en grundig utredning for å finne hva som er årsaken til barnas adferd, har foreldre og skole lite grunnlag for å vite hvorfor barnet er frustrert, sint, lei seg osv og hvordan de skal håndtere det. Tenker man vanlig barneoppdragelse og tilnærming overfor dette barnet, vil situasjonen eskalere og barnet kan utvikle symptomer på angst og depresjon.

I møte med helsestasjon, BUP osv, fikk vi fått høre at vi bare skulle fortsette med de tradisjonelle atferdsterapeutiske tiltakene, og greia var bare å "ikke gi seg". Tro meg, både mannen min og jeg er stae, men frøkna var enda staere. "Det blir bedre, dere må bare gi det tid". I stedet ble det verre. Og klima i heimen ble langt fra koselig.

Hva skjedde hos oss da vi etter 8 år endelig fikk en diagnose?​ Det var en endring nesten over natta. Ikke at det gikk fra 0 til 10, men det ble mye bedre. Hvorfor? Fordi vi nå fikk et verktøy til å forstå barnet vårt. Uten å vite og forstå hvorfor hun oppførte seg som hun gjorde, hadde hverken vi eller skolen tatt henne på riktig måte. Hun hadde derfor et altfor høyt stressnivå i kroppen.

Vanlig barneoppdragelse fungerer ikke

Et ubehandlet barn med utviklingsforstyrrelser får ofte et stressnivå som går over grensen for det et menneske kan klare. Når det skjer, får barnet det vi gjerne kaller et frustrasjonsutbrudd, det vil enkelt og greit si at det koker over. Hjemme hos oss kokte det over støtt og stadig. Beskjeden om at "vanlig barneoppdragelse fungerer ikke" var bekreftelsen jeg trengte.

Jeg har senere kritisert meg selv, at jeg som pedagog ikke tolket mitt barns behov UTEN diagnosen. Men så er det det da, at hvis vi som foreldre går ut i fra en oppdragelse som passer for barn med utviklingsforstyrrelser, og de IKKE har det, ja, da blir det faktisk "mor bare diller" og barnet blir fort bortskjemt. 

Hva gjorde vi så annerledes etter vi fikk diagnosen? Vi tok nå utgangspunkt i at hun ikke kunne noe for sine frustrasjoner og sinneutbrudd, og at hun heller ikke klarte å stoppe de alene. Da vi jobbet aktivt med å redusere stressnivået, og opplevde vi en rask forbedring.

Dette rett og slett fordi du møter et barn med en utviklingsforstyrrelse som ikke kan styre egen frustrasjon og sinne på en helt annen måte enn et trassig barn som kan styre egen atferd. Dessuten kreves det spesiell tilrettelegging av skolen for et barn som har ADHD og autisme. Hvordan man skal tilrettelegge vet man først når vi vet hva som er grunnen til barnets atferd.

"Forståseg på`ere" ser bare tallene og ikke menneskene bak

Fagpersoner som kommer med disse uttalelsene, og folk som applauderer disse utsagnene, vet ikke hva det dreier seg om. De kjenner ikke til vår virkelighet. De ser bare en statistikk over andelen diagnoser som har gått opp, og en medisinbruk som har økt. De ser tallene, ikke menneskene bak. De ser ikke ditt og mitt barn! Vi skylder barna og ungdommene våre å gi de svar på hvorfor de strever. Vi skylder de at vi tar deres utfordringer på alvor, og ikke pakker det inn i et utvidet normalitetsbegrep. Ved å sette på skylappene til fagpersoner som Roksrud og Valla er jeg redd vi får flere barn og unge som vil slite med alvorlige psykiske lidelser. 

Er du forelder til barn med ADHD?

Hver uke publiserer jeg en ny artikkel om ADHD og hvordan vi foreldre kan forstå og støtte barna våre best mulig. Og ikke minst, hvordan vi tar vare på oss selv i en krevende hverdag. 

Klikk på knappen under, så sender jeg artiklene gratis til din e-post hver søndag.

JA, SEND MEG ARTIKLER
Close

50% Complete

Two Step

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua.