Ditt viktigste du kan si til deg: «Ikke ta det personlig!

Her om dagen spurte jeg kursdeltakerne mine om hva som trigget dem. Det var mye: Barn som ikke hører, barn som krangler, og enda verre, som sparker og slår hverandre. Barn som nekter å gå på skolen eller på trening. Og ikke minst, de fæle glosene:

 «Jeg hater deg mamma!». "Du er den verste mammaen som finnes". "Dette er barnemishandling. Jeg skal kontakte barnevernet». 

Utfordringen vår når vi blir trigget, er at vi tar barnets atferd personlig. Det gjør igjen at vi ikke klarer å være  den støtten for barna våre som de trenger for håndtere  de sterke følelsene sine.

Jeg jobber mye med foreldrene om å ikke ta det personlig, men som en mamma sa: «Det er ikke lett å ikke ta det personlig når du får beskjed om å dra til hælvete

Det er ikke lett. Men det er det viktigste du kan si til deg selv når det normer som verst. Det er ikke din skyld. Det er ikke barnet ditt sin skyld. Skal du skylde på noen, så må det være hjernen.

Det er et barn som ikke har kontakt mellom hjernens første og andre etasje og som ikke har kontroll på noe av hva han sier, tenker eller gjør. 

Slik ser hverdagen ut for barn med ADHD

Sett deg i barnet ditt sine sko et øyeblikk…. 
Du blir trigget av barn som ikke hører, som krangler. Du blir sikkert dritt lei av sjefen på jobben noen ganger også. Og at mannen din tror at skitne klær hopper inn i vaskemaskinen av seg selv (i hvert fall blir jeg det:-)
 
Ville du hatt flere frustrasjonsutbrudd om: 
  • Du hadde vansker med å kommunisere dine behov
  • Du var forvirret over hva som forventes av deg mesteparten av tiden
  • Sosiale vansker gjorde at du har ingen venner eller kanskje to?
  • Du følte deg overstimulert og/eller understimulert
  • Din daglige tanke var «jeg kan ikke gjøre nå riktig»?
  • Du følte at du hadde lite kontroll over livet ditt eller miljøet
  • Du hadde lærevansker
  • Kroppen og hjernen din forsto andres handlinger som trusler
  • Du hadde store følelser og klarte ikke å håndtere dem
  • Du visste ikke hvordan du skal være fleksibel
  • Du forsto ikke andres perspektiv
  • Andres forventninger var ofte utenfor det du klarer
Det er jeg ganske sikker på at du hadde. 
 
Og dette er barnet ditt. Hver dag! 
 
Kanskje ikke så rart at det kommer sinne- og frustrasjonsutbrudd og de verst tenkelige gloser. Kanskje ikke så rart at det går ut over oss foreldre som de er trygge på?
 
Skal du kunne hjelpe barnet ditt i disse sterke følelsene, trenger du å regulere deg selv og dine følelser. For å klare det er det nødvendig å ikke ta det personlig. 

3 strategier for å ikke ta det personlig

1. Forstå at det er nevrologisk

Skriv ut bildet under og heng det på kjølelskapsdøra. Det vil hjelpe deg til å huske på at barnet ditt har noen nevrologiske utfordringer og at den uakseptable adferden ikke er med vilje. Når du er bevisst på det, vil det også hjelpe deg til å ikke ta det personlig. Som igjen vil hjelpe deg til å bli mer tålmodig….
 
 
Har barnet ditt eksekutive utfordringer, er atferden alltid på en eller annen måte nevrologisk fordi eksekutive funksjoner påvirker alt vi gjør.
 
Hvordan mener vi at et barn som har utfordringer med impulskontrollen skal møte dette med "javel, selvfølgelig."
 
Hvordan kan vi forvente at barnet som ikke har en ferdig utviklet frontallapp kan klare å fortelle den primitive delen av hjernen at «slapp av. ikke ta det personlig. Forklar hva du tenker og føler nå i stedet for å stikke av».

2. Vær nysgjerrig: Hva foregår her?

Jeg har en tenåring i huset, og hvis jeg tenker «åh, hun er så uforskammet, jeg kan ikke forstå hvordan hun kan behandle meg sånn!?» 
 
Det er en helt annen måte enn å spørre seg selv "hun har virkelig vanskelig for å kommunisere respektfullt nå om dagen. Hva  er det egentlig som foregår?».
 
Med en gang jeg tar den ikke videre flatterende tenåringsatferden personlig, blir jeg trigget. Jeg blir opptatt av hvordan hun kan være sånn mot meg. Hun er utakknemlig (hun er ikke takknemlig for alle de gangene jeg kjører henne hit og dit, i stedet så vil hun bare ha og ha). 
 
Det jeg ser da, det er meg selv og mine følelser. Jeg er ikke åpen og nysgjerrig for hva som foregår inne i henne. Hva er grunnen til at hun oppfører seg sånn mot meg? 

4. Bli bevisst din indre dialog

Dette punktet går hånd i hånd med det forrige. 
Når barna har en negativ oppførsel, er det lett å kritisere seg selv «Det er min feil, jeg er en dårlig mor». Du bebreider deg selv og føler skyld
 
Når barna kommer i et dårlig miljø, eller er utagerende og slår andre, er det lett å kritisere seg selv. «Hadde jeg bare…».  
  
Det er alle de negative fortellingene om oss selv. Det er alle de negative følelsene om oss selv og vår egen tilkortkommenhet og mislykkethet. 
 
Det som er viktig å huske på er ikke er alt som handler om oss. Stort sett så handler det faktisk om andre ting. Andre ting er deres ting. Det har ikke noe med deg å gjøre. For eksempel så handler måten min tenåringsdatter snakker med meg på, om noe som har skjedd på skolen eller med venner. 
 
For å hjelpe barnet med å håndtere de sterke følelsene sine, er det viktigste du gjør å ikke ta a det personlig. 
 
Det vil fort føre til et skifte i dynamikken mellom dere. 
 
Dette er den 6 artikkelen i en serie på 10 bud om hvordan oppdra barn med ADHD.

Er du forelder til barn med ADHD?

Hver uke publiserer jeg en ny artikkel om ADHD og hvordan vi foreldre kan forstå og støtte barna våre best mulig. Og ikke minst, hvordan vi tar vare på oss selv i en krevende hverdag. 

Klikk på knappen under, så sender jeg artiklene gratis til din e-post hver søndag.

JA, SEND MEG ARTIKLER
Close

50% Complete

Two Step

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua.