Hva er forskjellen på konsekvenser og grenser?

Etter sist ukes artikkel om "hvorfor konsekvenser ikke virker», som gikk viralt (så det er tydelig at temaet fenger), så har jeg igjen fått flere spørsmål.

Skal vi ikke reagere på uakseptable handlinger?

  • Noen leser meg ditt hen at konsekvenser betyr at en uakseptabel handling ikke skal føre til noen ting. Det vil si, at barna skal få lov til å gjøre som de, uten at vi reagerer. 
  • Andre spør om hva som er forskjellen mellom å sette grenser og gi en konsekvens. 
 Jeg vil derfor klargjøre hva jeg mener. 

Barn må lære at det ikke er greit å slå

Jeg nevnte sist et eksempel med et barn som slår. 
Og vi er alle enige om at dette ikke er en akseptabel handling. Uansett hvor sint du blir, vi slår ikke andre mennesker. 
 
Det som er uenigheten er hvordan vi håndterer barnet som slår. Hvordan lærer barnet at det ikke er akseptabelt å slå?

Bruk av grenser for å få barnet til å lære

Her har vi en atferd som klart er i mot ikke bare reglene i familien, men også i samfunnet. Du setter en grense (på en regel som er helt klart for barnet på forhånd) ved å ta barnet bort fra situasjonen og sier: "Vi slår ikke - nå er det på tide å dra. Vi prøver igjen i morgen".
 
Noen spør om ikke dette er en konsekvens? Jo, det kan du si at det er, men det er ikke en konsekvens (slik foreldre vanligvis bruker begrepet), om du ikke også straffer barnet for handlingen eller for å ikke høre etter. 

Bruk av konsekvens (straff) for å få barnet til å lære

Bruker vi  en foreldrestyrt konsekvens, som at barnet må sitte på rommet sitt, får time-out, du får ikke gå i parken i morgen eller tar fra iPad, da er det en straff. Et annet eksempel er å stenge nettet når ikke barnet eller ungdommen legger bort skjermen (han "hører" jo ikke). 
 
De fleste vil være uenig i at de straffer, og sier at de handlingen må jo få en konsekvens (for at barnet skal "lære"). For BARNET er det imidlertid en straff. 
 
Mitt poeng er at når barnet eller ungdommen opplever noe som en straff, så lærer de ikke det vi ønsker at de skal lære. 
 
La oss se nærmere på gutten som slår et annet barn i lekeparken. 
Du ser at barnet ditt slår et annet barn. Du er redd for at det andre barnet får vondt. Du ser at barnet ditt er så frustrert at han ikke klarer å styre handlingene sine. Det er ikke godt for hverken han eller det andre barnet at de er sammen nå. 
 
Derfor går du rolig bort til han, tar han på armen og sier rolig «Vi slår ikke. Nå er det på tide å dra. Vi går i lekeparken i morgen igjen». Du styrer han trygt og rolig bort fra situasjonen, han er sint og frustrert, men du vet også at det er det beste for han.

Barnet mangler enda ferdigheter for å styre seg selv

Det er for mye sanseinntrykk, han klarer ikke å styre følelsene sine, impulsene tok av med han, i all impulsiviteten så han ikke konsekvensene av handlingene sine. Du vet også at det vil være det beste for gutten din å bli tatt rolig bort fra situasjonen. Han trenger å roe seg ned, i rolige omgivelser, uten mye støy og inntrykk og det er uheldig å tape ansikt foran de andre barna. 

Relasjon før korrigering

Du har fokus på relasjonen før du korrigerer atferden. 
Hvordan føler du deg som voksen når noen sier at du gjør noe galt? Litt småirritert? Et overveldende behov for å vise at du har rett eller å ta igjen? På akkurat samme måte føler barnet ditt det.
 
Korreksjon er ikke en god oppskrift for en samarbeid.
 
I dette eksempelet vil det si å unngå fristelsen til å ta barnet i armen, si med intens, litt høyere stemme enn vanlig: «jamenn, hva ER det du GJØR!! Du slår IKKE!!».
 
Så formaner du enten at barnet skal si «unnskyld» eller du drar en hylende unge med deg bort fra parken. I begge tilfellene kan du være ganske sikker på at gutten som tidligere ikke hadde særlig kontrollen på følelsene, nå har enda mindre kontroll. 
 
Det kan du forhindre ved å ta han varmt og kjærlig på armen, og sette ord på det du ser. «Jeg ser at du slo den andre gutten, og at du roper. Du ser veldig sint ut? Du vet at vi ikke slår. Så nå går vi hjem også kommer vi tilbake» . Med rolig stemme, og en trygg atferd, fører du han bort fra situasjonen. Han vil protestere ja, han er jo langt utenfor toleransevinduet sitt, men du er trygg på at at dette er det beste for han. 

 Når skjer læringen?

Dette er ikke stunden for å prate om det som har skjedd. Og det er nok ikke sikkert at den praten skjer den samme dagen. Senere kan du imidlertid ta det opp, og bruke problemløsningsmodellen for at han skal kunne tenke ut hva han kan gjøre når han blir så sint at han slår. 

Se den andres perspektiv

Vi vil jo alle lære barna våre å være høflige, snille mennesker. Så etter de har gjort noe galt, så vil vi at de skal se unnskyld. 
 
I situasjonen er ikke tenkehjernen tilstede, den er helt og holdent tatt over av reptilhjernen som skal beskytte barnet ditt for en potensiell fare. Så det å be barnet si unnskyld da, vil ikke føre til noe.
 
Når han er rolig, kan du spørre hvordan han tror at den andre gutten følte det? Om han tror han fikk vondt? Ville du fått vondt hvis….
 
Dette kan være vanskelig for barnet å forstå, barn med ADHD og lignende utfordringer, har problemer med å se andres perspektiv. De ser sitt eget og «thats it».
 
For at barnet skal trene på å se andres perspektiv, kan da sette ord på hva du så hos det andre barnet. Atferden, tårer i øynene, øyne som så redde ut. Kanskje du har blitt slått en gang, og hvordan du følte det da osv.
 
Nettopp det at de ikke klarer å forstå dette er GRUNNEN til at du skal gjøre det. Sakte men sikkert vil barnet ditt lære å se og forstå andres perspektiv. 

Lær barnet å reparere

Deretter er turen kommet til hvordan han kan reparere? Hva vil han selv gjøre? Tegne en tegning, dele en leke, gi en klem?
 
Det å si ordet unnskyld kan være veldig vanskelig, så det å kunne vise det gjennom en handling er gjerne lettere for barnet, og ikke minst, det kommer fra hjertet, i stedet for en påtvunget unnskyld. 

Hva har barnet lært?

Bør det ikke være en «konsekvens» ved en så alvorlig hendelse?
Det vil si, bør det ikke være en respons på et så alvorlig regelbrudd, som lærer han en lekse?
 
Selvfølgelig.
 
Det har skjedd mange konsekvensene av det som har skjedd her. 
Barnet har lært: 
  • Når moren min sier noe, da mener hun det. Det er ingen grunn til å ignorere henne. 
  • Når jeg slår andre, så får andre vondt. Og jeg vil jo ikke være slem. 
  • Jeg gjør feil, men foreldrene mine forstår meg alltid.
  • Jeg reparerer og ordner opp når jeg har gjort noe dumt 
  • Foreldrene mine bryr seg virkelig om hva jeg vil. Derfor bryr jeg meg om hva de vil også 
  • Om jeg ikke liker det foreldrene mine sier at jeg skal gjøre, så lytter hun til meg, og sammen finner vi en god løsning for begge
  • Jeg er god til å finne løsninger
  • Jeg ser at når jeg øver, så kan jeg lære meg å håndtere og kontrollere tankene, handlingene og følelsene mine
  • Om jeg blir så sint at jeg har lyst å slå, så vet jeg hva jeg kan gjøre i stedet 
  • Jeg får det ikke alltid som jeg vil, men jeg får noe bedre: Foreldre som forstår meg. 
  • Alle i familien tar familiereglene seriøst. Det viktigste er at alle behandler hverandre med vennlighet og respekt. 

Hva hadde barnet lært av straff?

Om du hadde straffet han, som er det de fleste foreldre mener med konsekvenser, hva hadde han lært da? 
  • Mamma forstår meg aldri. Hun maser, skriker og straffer meg. Hvorfor skal jeg gjøre som hun vil?
  • Jeg kjenner mammaen min, hun blir sint, men det tar litt tid. Jeg trenger derfor ikke å høre på henne før hun blir sinna. 
  • Jeg er sint på mamma som tok Ipaden/bestemte at jeg ikke får gå ut i kveld, så derfor så skal jeg plage lillesøster og gjøre hele kvelden skikkelig ukoselig for alle. 
  • Når hun ikke er her, så kan jeg gjøre akkurat som jeg vil. Da ser hun ikke likevel
  • Jeg blir god til å lyve
  • "Hun kan ikke tvinge meg»

Du kan ikke få et annet menneske til å gjøre det du vil

Sannheten er at vi ikke kan få et annet menneske til å gjøre det vi vil. Vi kan bare hjelpe dem til å VILLE det.
 
Kjærlig veiledning og empatiske grenser hjelper barnet til å ønske å høre på deg, slik at de gode vanene blir en del av den han er.
Uavhengig av om du er der eller ikke.
 
Dessuten så lærer barnet ditt å håndtere sin egen ADHD ved at han stadig blir flinkere til å kontrollere sine tanker, handlinger og følelser. Det gjør at han også blir tryggere på seg selv og får det bedre. 
 
Konsekvenser som er laget for å straffe fører til akkurat det motsatte. 
 
Forskjellen på kjærlige grenser og konsekvenser? Det er ikke noe rom for straff i kjærlige grenser
 
 
Ses vi?
 
 

Er du forelder til barn med ADHD?

Hver uke publiserer jeg en ny artikkel om ADHD og hvordan vi foreldre kan forstå og støtte barna våre best mulig. Og ikke minst, hvordan vi tar vare på oss selv i en krevende hverdag. 

Klikk på knappen under, så sender jeg artiklene gratis til din e-post hver søndag.

JA, SEND MEG ARTIKLER
Close

50% Complete

Two Step

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua.