De 4 fasene til økt selvstendighet for barn og unge

Hvor god er du på å lede og støtte barnet ditt til selvstendighet?

Jeg spør deg om dette fordi jeg ønsker at du skal bli bevisst på balansen mellom det ansvaret du har som forelder og det ansvaret som barnet ditt har. Hvem er det som er i førersetet og hvordan jobber du for at barnet ditt skal bli mer selvstendig?

Som foreldre til barn med nevrodiverse utfordringer som ADHD, autisme og tourettes så havner vi gjerne i ét av to grøftekanter. Enten så hjelper vi de altfor mye, slik at de blir uselvstendige, eller så tenker vi hva de «burde klare» i forhold til faktisk alder, også er vi for strenge og overlater alt for mye ansvar på barna.

Nøkkelen er å jobbe gradvis for barnas selvstendighet. Et lite skritt av gangen, slik at barnet opplever kontinuerlig mestring.

Jeg deler inn i fire faser i vår rolle for å gjøre barna våre selvstendig. Vår jobb er å gradvis gi slipp slik at barna våre etter hvert kan ta mer ansvar og slik at du ikke blir en curlingforelder som syr puter under armene til barna dine eller at du er for streng. Derfor er det viktig at du reflekterer over, og er bevisst, din rolle.

De 4 selvstendighetsfasene

I den første fasen så er det vi som voksne som motiverer barna til innsats og det er vi som leder oppgavene. I fase 2 så har vi eierskapet og leder i organiseringen. I fase 3 så overfører vi eierskapet til barna mens vi støtter organiseringen. I fase 4 så så er barna selvstendige. 

 

 Jeg skal gå igjennom alle disse fire fasene litt nøyere. Det er ikke aldersbestemt når barna skal være på de ulike fasene. I en aktivitet så er det kanskje på fase 1 når de går på barneskolen, og i andre aktiviteter så er det kanskje på fase 2 eller 3.

Barn med nevrodiverse utfordringer ligger imidlertid gjerne tre til fem år etter på ulike kognitive ferdigheter. Ditt barns faktiske ferdighetsnivå er viktig å ta hensyn til. 

Du kan lese mer om det her. 

Det som er viktig nå det er at du er bevisst på at selvstendighet er en utvikling som går i faser, og at du får økt bevissthet på din rolle i de ulike fasene.

Fase 1: Du motiverer til innsats og styrer oppgavene

Denne første fasen det er gjerne her barna våre er når de er små, og de første årene på  barneskolen. Det er vi som foreldre motiverer innsatsen og som leder og styrer oppgavene som ungene våre skal gjøre. Vi forteller dem hva de skal gjøre ,når de skal gjøre det også motiverer dem til å gjøre det. Jeg skal gi deg et eksempel i forhold til lekser.

I denne første fasen så vil du typisk si at «i dag så har du mattelekser og noen norskoppgaver.  Vi tar en yoghurt nå og så skal vi gjøre leksene før middag. Etter middag får du tid til å spille».

Fase 2: Du motiverer til eierskap og leder organiseringen

I fase 2 så motiverer vi ungene til at de skal ta litt mer eierskap for egne oppgaver og aktiviteter også leder vi organiseringen: «Du kan gjøre lekser før eller etter middag. Når velger du å begynner på leksene? Hvor vil du sitte og hva vil du gjøre når du er ferdig?».

Vi oppmuntrer ungene til å selv ta ansvar for noen av utfordringene de møter, mens vi som foreldre støtter og hjelper. For barn med nevrodiverse utfordringer så er de gjerne i fase 2 siste par årene av barneskolen og på ungdomsskolen.

Fase 3: Barnet styrer aktivitetene og vi støtter organiseringen

I fase 3 styrer barnet eller ungdommen selv aktiviteten i større grad. Vi støtter organiseringen, men i stedet for å lede den, som vi gjorde i fase 2, så overfører vi eierskapet til dem. I forhold til lekser så vil det for eksempel være: «Kan vi ta en prat om leksene dine er du snill. Har du lekser og hva er det som er planen din for resten av dagen? Og når har du tenkt å gjøre leksene? Tror du at du trenger hjelp fra meg? I så tilfelle sier du i fra». Også sjekker du innom i løpet av dagen.

Barn med ADHD, tourettes og autisme de er gjerne i fase 3 på videregående, og for noen kanskje enda senere. For nevrotypiske barn så skjer dette på ungdomsskolen og for noen så tidlig som på barneskolen. I denne fasen her så er det sentrale at vi som voksne overfører dette ansvaret til ungdommen men det er vi som støtter og veileder, for de klarer seg ikke helt selv.  

Fase 4: Ungdommen har eierskapet og er selvstendig

I fase 4 så handler det om å sette ungdommen i stand til å selv løse sine utfordringer. Ungdommen er nå selvstendig og som foreldre så er vi i bare tilgjengelig når de spør oss om råd. Ungdommer med nevrodiverse utfordringer er ofte ikke i denne fasen før etter videregående.

Her vil du typisk spørre: «Hvordan går det? Hva gjør du som fungerer bra? Er det noe som er vanskelig?  Si fra om du trenger å snakke om noe».

Hvordan håndterer du overgangene der barnet blir stadig mer selvstendig?

Når du nå har fått et innblikk i de fire fasene, så vil jeg at du reflekterer over disse fasene og din adferd. Hva er din rolle og hva er det som er barnets rolle? Hvordan håndterer du overgangen fra at du leder oppgavene og aktivitetene til at det barnet ditt som selv er i førersetet? En annen måte å se dette på et hvordan du klarer å slippe taket. Det som er viktig er å slippe taket litt etter litt. Det er de små skrittene som etterhvert tar oss til målet. Gjør det det så vil du oppleve store endringer på sikt.

Selvstendighetstrening skritt for skritt

Datteren min turte ikke å ringe på hos nabovenninnen for å spørre om de skulle leke. Så dette måtte vi øve på skritt for skritt. Vi startet med at vi gikk bort sammen. Jeg ringte på døra og det var jeg som snakket. Hun sto litt bak meg og turte ikke å ringe på selv og langt mindre snakke, fordi det var pappaen som åpnet døren. Han var nemlig litt skummel. «Tenk hvis det ikke passer mamma! Hva gjør jeg da

Deretter så gikk vi bort sammen og så turte hun etterhvert å ringe på, men det var fremdeles jeg som snakket. Etter hvert så turte hun å både ringe på døren og snakke. Det var en stor seier da jeg sto rett bak henne, mens hun ringte på og snakket, og etterhvert så sto jeg i innkjørselen. Så kom dagen da jeg sto i døråpningen hjemme mens hun rundet hjørnet til venninnen. Hun kunne ikke se meg og jeg kunne ikke se henne. Men jeg hørte stemmen hennes før hun ringte på døren: «Mamma er du der?» «Ja» svarte jeg, «Jeg er her».

Jeg hørte at hun ringte på døra. Litt etterpå så hører jeg at hun gledesstrålende roper «Mamma, mamma! Jeg klarte det og det passa!» En stoltere og gladere jente skal du vel lete lenge etter - og en gladere mamma!

Dette her er et eksempel på selvstendighetstrening, men også et eksempel på hvordan vi foreldre får så mange små gleder i hverdagen. Gleder som kanskje andre foreldre tar for gitt.

Om dette var nyttig, så er er dette ét av de åtte områdene vi tar opp for å oppdra barn med nevrodiverse utfordringer i Foreldreportalen denne måneden!

For å få uforpliktende informasjon om portalen, legg igjen navn og e-post her.

Er du forelder til barn med ADHD?

Hver uke publiserer jeg en ny artikkel om ADHD og hvordan vi foreldre kan forstå og støtte barna våre best mulig. Og ikke minst, hvordan vi tar vare på oss selv i en krevende hverdag. 

Klikk på knappen under, så sender jeg artiklene gratis til din e-post hver søndag.

JA, SEND MEG ARTIKLER
Close

50% Complete

Two Step

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua.