Hvordan stoppe et frustrasjoonsutbrudd?

frustrasjonsutbrudd

Lørdag formiddag, begge jentene har hver sin venninne på besøk, jeg hører lyden av glade barne- og ungdomsstemmer der jeg står på badet. Plutselig blir de glade stemmene avbrutt av to sinte stemmer, min mann og datters. Det eskalerer. Fort. Frustrasjonsutbruddet er et faktum. Jeg sukker og tenker "nå igjen". Før jeg går inn på rommet til de skrikende stemmene, bruker jeg litt tid på å puste rolig, slik at jeg har full kontroll når jeg går inn.

ADHD og vansker med å regulere følelser

Et av hovedutfordringene ved ADHD er å klare å regulere følelsene. Faktisk er det så vanlig at noen forskere nå har tatt til orde for at vansker med emosjonsregulering bør være en del av diagnosekriteriene.  Derfor er det ofte intense følelser i sving og noen ganger, kanskje ofte,  så kommer følelsene ut av kontroll. Noen ganger er det barna som mister kontrollen, andre ganger foreldrene, og ofte kanskje både foreldre og barn…..  De fleste av oss har vel erfart at det kan bli veldig intenst ganske fort. Også står vi der da, og skriker til hverandre eller vi prøver desperat å få ungen til å gjøre lekser mens han motsetter seg det på alle mulige måter. Mens du blir mer og mer stressa.... Atter en gang blir det bråk om lekser, atter en gang blir ikke leksene gjort.

Hva gjør du når følelsene kommer ut av kontroll? For å vite hva du bør gjøre, er det viktig å skjønne litt av hva som faktisk skjer i hjernen i et frustrasjonsutbrudd. 

Hva skjer i hjernen under et frustrasjonsutbrudd

Et frustrasjonsutbrudd er en automatisk respons i den bakre delen av hjernen, som kalles amygdala. Det kan komme til utrykk på forskjellige måter, som sinne- eller raserianfall, frustrasjon, angst eller panikk. Det som skjer i barnet er det samme som med personer som får angst- og panikkanfall.

For ti tusener av år siden da forfedrene våre ble jaget av farlige dyr og livet vårt var mye mer risikabelt, hadde amygdala en viktig funksjon. Vi trengte at hjernen vår tok kontroll slik at vi kunne flykte eller kjempe. Et tidels sekund kunne gjøre et hav av forskjell. Hjernen vår utviklet seg derfor sånn at hvis vi sto overfor en alvorlig trussel så tok amygdala umiddelbart kontroll over hele kroppen, før vi hadde tid til å tenke og ta beslutninger.

Når amygdala får falske alarmer

 Utfordringen i dag er jo at amygdala får langt flere falske enn reelle alarmer, og farene kommer stort sett innenfra. Barn med ADHD og andre utfordringer får gjerne flere falske alarmer enn andre barn. Det er fordi de ofte møter krav og forventninger som de ikke klarer å innfri eller fordi de føler at de mister kontroll. Det kan være å gjøre en matteoppgave, rydde på rommet, gjøre lekser, en avtale som ikke er spikret hundre prosent (jeg skal kjøre deg i 15-16-tiden….).

Når amygdala aktiveres, overfører hjernen kontroll bort i fra all logikk, noe som fører til disse utbruddene og som gjør at barnet plutselig får en atferd som vi tenker på som «uakseptabel», "unormale" og uforståelige. 

Det som er skremmende med amygdala, det er at når den setter i gang i barnet ditt sin hjerne (eller i vår hjerne....), så gjør den det uten å bruke ord. Det vil si at barnet selv vet ikke hva som foregår og han kan ikke fortelle noen andre hva som foregår. Han har bare gått inn i panikk og har overhodet ikke kontroll over situasjonen selv.  Så det å si til barnet "ta deg sammen" eller «skjerp deg» er det verste du kan gjøre. Barn som er i et frustrasjonsutbrudd trenger forståelse. De velger ikke å være der de er. For dem er det kjempe skremmende, de har jo ingen kontroll og klarer ikke stoppe. Det kan faktisk være så ille at det føles som om de kommer til å dø.

3 tips for å roe et frustrasjonsutbrudd

Som du nå har forstått, så er frustrasjonsutbrudd en helt normal reaksjon. I vestlig kultur  er vi imidlertid ikke vant til å vise og akseptere følelser. Vi er oppdratt til å tenke at sinne er en negativ følelse, og det er et tegn på svakhet. Det viser mangel på kontroll og det er dårlig oppførsel, og noe som skal slås ned på. Vi er derfor vant til at det ikke er en «akseptabel» atferd, og atferden må derfor få en konsekvens eller straff. Noen ganger kommer imidlertid følelser ut av kontroll. Vi blir alle trigget, selvom noen av oss har kortere lunte enn andre. Når du vet hva som skjer og at dette er normalt, er det også lettere å håndtere det på en god måte. 

1. Sørg for å være rolig

For de fleste av oss så er det vanskelig å håndtere krevende situasjoner en god måte når vi blir stresset. Bruk et par minutter på å roe deg ned, slik at du klarer å tenke klart igjen. Ta noen gode, dype pust, gå ut av situasjonen, ta rett og slett en liten time-out.

I går hadde vi et skikkelig frustrasjonsutbrudd, vi snakker torden (på grunn av noe så lite som at det ikke var ok å dra på venninnetur til byen med 500 kroner)! Min datters venninne var på besøk, samt at søsteren hadde sin venninne på besøk. Mannen min ble rimelig stresset og flau fordi vi hadde disse jentene på besøk. Han begynte å hisse seg opp, jeg prøvde febrilsk å vinke han ut av rommet. Da gjorde han noe fint. Han gikk ut på terrassen, sto der i -5 grader, pustet dypt og frøs. Da han kom inn igjen, var han på et helt annet mentalt sted. Han snakket så vidt med venninnen til datteren vår, og de ble enige om at hun skulle vente til det roet seg, mens han tok de to eldste med ut. Så kan du jo spørre om det var et sjakktrekk? Det var det, og det kommer jeg til snart. 

Husk at barna våre er sensitive, så vær sikker på at du virkelig er rolig (ikke at du later som du er rolig) før du går aktivt inn i situasjonen. Når du har roet ned deg selv, det er først da du kan hjelpe barnet ditt.

2. Hjelp barnet ditt til å bli rolig

Din neste oppgave er å hjelpe barnet til å roe seg. Når barnet først har fått et frustrasjonsutbrudd, ja, da er det ikke tiden å fokusere på årsaken til problemet. Det spiller ingen rolle hvilke ord du bruker til dem, de tar det ikke inn. Det spiller ingen rolle hvor ulogisk det er, hvor mye redselen bare er innbilning. Årsaken som førte til min datters utbrudd var en atferd som ikke var akseptabel, men når utbruddet er et faktum, er ikke problemet et tema. 

Derfor, i frustrasjonsutbruddet har du bare én eneste oppgave, og det er å hjelpe barnet ditt til i å roe seg ned. Det å fortsette å mase og krangle om lekser når barnet er sint og frustrert, har liten effekt. Det vil antakelig bare gjøre vondt verre. Snakk med rolig stemme og vis forståelse og empati (ja, jeg kan forstå at det er vanskelig).

Mens min mann fryser og puster der ute på terrassen og deretter snakker med de andre jentene, sitter jeg på et soverom med den hysteriske jenta i armene mine. Jeg puster dypt og rolig og stryker henne over håret. Vi sitter der på gulvet lenge. Bruker jeg ord, er det bare "det går bra, mamma er her". Min intensjon er klar. Jeg vet og er trygg på at min ro etterhvert vil smitte over på henne. Og jeg vet at det kan ta tid, og den tiden er det helt avgjørende at jeg nå bruker. Det er derfor du ikke kan fake en ro.  

3. Problemløsning skjer når alle er rolige

Det kan ta noen få minutter eller det kan ta noen timer. La det ta den tiden det tar. Det viktigste er å være sikker på at alle er rolige før dere skal gå igang med å løse problemet. Husk også at det ikke er bare vi som foreldre som skal løse problemet. Hvis du virkelig skal klare å løse problemet, må du ha barnet ditt med på laget. Samarbeid med barnet ditt for å finne en løsning som kan fungere for alle. Bruk humor, motivasjon og oppmuntring for å løsne situasjonen. 

I går var det viktig for min mann og meg at dette skulle bli en minst mulig flau opplevelse for datteren vår i ettertid. Det var derfor venninnen ble igjen. Når hun hadde roet seg ned, tok jeg venninnen inn på rommet, og jeg fortalte på en enkel måte hva som skjer i hjernen når vi blir sinte. Det viste seg at venninnen hadde sett en episode av dette på Newton og var helt med på alt jeg fortalte. Det gjorde også at min datter trodde mer på det som ble sagt. Deretter fikk vi en fin prat om at gode venner ikke forteller slike ting til de andre, før jentene glade og fornøyde gikk til byen (med 50 kroner i lommeboka, i stedet for 500.....). Da kvelden kom hadde jeg en god og nær prat med en jente som var så fortvilet og lei seg over at hun ble så sint. Hun sa det så fint "Jeg vet ikke hva som skjedde mamma, det bare bruste og kokte over inne i meg". Deretter gir hun meg en klem og sier "Du er verdens beste mamma du. Du er der alltid for meg. Og det sier jeg ikke bare for å smiske altså!". 

Neste gang frustrasjonen kommer inn i ditt hjem, husk at når klimaks er et faktum har du bare to oppgaver (men de er til gjengjeld utrolig viktige): Sørg for å være rolig selv, deretter hjelper du barnet ditt med å bli rolig. 

frustrasjonsutbrudd
Continue reading

7 tips for å lære barn å ta ansvar for egne handlinger

ansvar for egne handlinger

Hvordan skal du få barna til å lære å ta ansvar for egne handlinger? Hvordan får vi de til å forstå at nei, det er faktisk ikke greit å slå søsteren eller banne opp i ansiktet til mamma eller en annen voksen (selvom du har dårlig impulskontroll). Gjerne krever vi en unnskyldning, i den tro at det er nødvendig å lære barnet høflighet. Motvillig følger et halvhjertet "unnskyld". Barnet gjør som du vil, han "sjekket det av lista", får slutt på maset ditt også glemmer han hele greia.

Barn lærer lite av halvhjertede unnskyldninger

Hvor mange ganger sier ikke barna våre "unnskyld" også vet vi så inderlig godt at de ikke mener det? Du hører det på stemmen og ser det på hele kroppen. Lærer de egentlig noe av det? Neppe. Hvis noe læres, så er det mest sannsynlig at det den mest effektive metoden for å  å slutt på foreldres mas.

Hvordan får vi de til å si unnskyld, uten at det er et "åh, unnskyld da!". Gjerne fulgt med en "Fornøyd nå?!". 

Hvordan lære de å ta ansvar for egne handlinger

I stedet for den unnskyldningen som egentlig har lite verdi, må vi lære barna å ta ansvar for egne handlinger og gi et helhjertet unnskyld. Her får du 7 gode strategier (dette er ikke en "ADHD-oppskrift", det er like aktuelt for alle barn).

  1. Vær nyskjerrig. Hva skyldes denne atferden. Gjør han det for å være vanskelig eller er det nevrologisk?
  2. Sett realistiske forventninger til barnet ditt
  3. Vent til alle er rolige før dere begynner å snakke om det.
  4. Ikke konsekvens/straff eller gjør barnet flau for det han har gjort galt. Det tar fokus bort fra læringen og viktigheten av å gjøre det godt igjen med den andre personen. Husk at det er bra å feile, det er det vi lærer av. 
  5. Hjelp barnet å sette ord på det han føler. For eksempel: "hva/hvordan følte du det før du slo Maria?" Med dette lærer han til å ta ansvar for følelsene sine. Hvis barnet har vanskeligheter med å identifisere følelsen (det kan være både fordi barnet er for ungt eller på grunn av en nevrologisk vanske), så kan du hjelpe han med på sette en merkelapp ved å si "det så ut som om du var skikkelig sint.". Dette forsterket at følelser er helt greit, selvom handlingen som fulgte ikke var greit. 
  6. Knytt barnets følelser til atferden og effekten det hadde på den andre personen: "Når du følte deg sint og slo Maria, hvordan tror du at det fikk henne til å føle? Igjen, hvis ikke barnet ditt klarer å sette ord på dette, så hjelp han. 
  7. Til slutt er fokuset på å gjøre det godt igjen med den andre parten: "Hva tror du at du kan gjøre for at du og Maria skal bli venner igjen?" Hvis den er helhjertet så kan det være en unnskyldning. Ofte så lærer imidlertid barn mer av å gjøre noe som gjør at den andre personen føler sg bedre, kanskje skrive et brev, tegne en tegning osv. 

Som alt annet, så er ikke dette en quick fix. Det er en tillært atferd, og barnet ditt har kanskje vansker med å ta den andres perspektiv, impulskntroll og følelsesregulering. Gjør det til en vane å møte barnet på denne måten og gradvis vil du oppleve at det skjer en endring. 

Dette lærer du barnet ditt

Hjelper du barnet igjennom denne prosessen så lærer du han eller henne at:

  • Feil er flotte muligheter for å lære
  • Impulskontroll
  • Følelser er helt ok, selvom ikke alle handlinger er det 
  • Ta ansvar for egne handlinger og gjøre det godt igjen med den andre personen er en viktig del av å være en god venn eller være del av en familie. 

Du lærer barnet ditt empati og lærer han å ta ansvar for handlingene sine. Gi det et forsøk! 

Bli med på GRATIS julewebinar for ADHD-foreldre. Vi har fokus på hvordan vi skal oppdra barn med ADHD når "vanlig" barneoppdragelse ikke fungerer. Meld deg på HER! 

julewebinar

Setter du realistiske forventninger til barnet ditt?

realistiske forventninger

Jenta mi var 9 år og klarte ikke å gå til venninnen sin tre hus nedenfor for å spørre om hun ville leke. "Jeg tørr ikke mamma! Kan ikke du gjøre det for meg?". Hva tenker vi som foreldre i en slik situasjon?  Jeg vekslet mellom å bli irritert: "9 år! Da bør hun jo virkelig klare det!" og lei meg: "stakkars jenta mi, det er jo så vanskelig for henne, jeg gjør det for henne!". 

Jeg valgte å stoppe opp og være nyskjerrig på hva som var grunnen til at hun ikke turte. Deretter valgte vi å sette realistiske forventninger til henne, og øve sammen med henne på det som var vanskelig. 

 Hvilke forventninger har du til barnet ditt? Og har du reflektert over hvorvidt de forventningene er realistiske?

Barn med ADHD ligger 3-5 år etter sine jevnaldrende

Utfordringer med eksekutive funksjoner, den fremre hjernen av hjernen som styrer våre tanker og handlinger, har mange implikasjoner for et barn med ADHD. Og som et resultat av disse nevrologiske utfordringene, så ligger våre barn utviklingsmessig 3-5 år etter sine jevnaldrende! 

Ta alderen til barnet ditt, og trekk 4 år og tenk litt etter hvordan et barn på den alderen er på skolen for eksempel. Kanskje ting faller mer på plass for deg da? Jeg har en datter som går i 9 klasse. Selvom hun er 14 år, er hun en femte klassing som er i ferd med å lære seg å håndtere skolearbeidet mer selvstendig. Har du en som går i tredje klasse, så vil han kanskje oppføre seg mer som et barnehagebarn. 

Når jeg sier dette, reagerer gjerne foreldre på to måter. Mange blir lettet, det er en frigjørende følelse fordi det er så frustrerende når du ikke forstår hvorfor ikke barnet ditt følger sines jernaldrenes utvikling. Andre foreldre kan gå i forsvar. 

Når jeg sier at barna ligger 3-5 år etter, så er ikke det evnemessig. Her ligger ADHD-barn som regel på gjennomsnittet eller over. Det de strever med, og hvor de ligger etter, er på det å klare å lede og styre sine oppgaver, handlinger, følelser osv. Det er heller ikke slik at det er 3 eller 5 år flatt på alle de eksekutive ferdighetene. På et område kan barnet ditt ha store utfordringer mens på et annet område så er kanskje ikke utfordringene så store. Det vil si at aldersspennet kan variere. 

Hva bør du gjøre?

Er du en av de som nå sier til meg: "Ja, men jeg må ha noen forventninger til han! Han kan jo ikke få lov til å regjere som han vil!"? Jeg vil understreke det med en gang: Jeg sier ikke at du skal ha lavere forventninger, jeg sier at du skal endre dem. Som foreldre så vil vi alltid utfordre barna våre slik at de modnes og lærer og utvikler seg i passende tempo. Vi vil imidlertid holde det i et temp som gir mening for dem, og ikke for klassekameratene som ikke har ADHD! Ville du gitt et glass med melk til en 1-åring? Neppe. Du ville nok brukt en barnekopp med tut. Ville du latt 12-åringen kjørt bil? Jeg håper ikke det:-). 

Hva skal du gjøre da? Jeg har brutt det ned i 3 enkle steg. 

3-stegs prosessen for å sette realistiske forventninger: 3-5 teknikken

Før du går i gang med de tre stegene, tenk litt over de nåværende forventningene du har til barnet ditt på et område som du kjenner at du blir litt oppgitt eller frustrert over . "Hun er jo 14, jeg forventer at hun klarer å lese til en prøve uten at jeg skal stå over å mase på henne" eller "jeg forventer at en 9-åring pusser tennene alene".  Før du hopper til en løsning på utfordringen din, så tar du 3-5 teknikken: 

1. Vær nyskjerrig

Vi har ofte en tendens til å ville løse problemet med en gang. FØR du hopper til en løsning overfor den utfordringen du står over, så vil jeg at du skal stoppe opp litt. Analyser og reflekter over den utordringen du står overfor. Vær nyskjerrig rett og slett. For å hjelpe deg her, spør deg selv alle spørreordene: Hva skjer nå? Hvorfor skjer det (hva er det som foregår i hjernen på barnet mitt nå?), hvor skjer det? Hvordan? Når skjer dette (og når skjer det ikke?)

Du vet nå forhåpentligvis litt mer om årsaken til den utfordringen du står overfor. Om det er 9-åringen som du ikke klarer å få til å pusse tennene alene, 12-åringen som bare får sove når hun ligger i senga sammen med mamma eller 14-åringen som gjør det dårlig på på prøvene fordi hun ikke øver nok. 

3. Finn ut hva som er neste realistiske steg

Når du er bevisst på hvilket nivå barnet ditt er på, skal du finne ut hva som er neste realistiske steg. Det som er utfordringen din, er å ha en forventning som matcher ditt barns utvikling. Et hvert barn har sin utviklingssone. Hvis du har forventninger som er utenfor utviklingssonen, så vil det føre til mye frustrasjoner og nederlagsfølelse, fordi barnet møter krav som hun ikke mestrer. Hvis du setter forventninger på det nivået som barnet ditt er, vil ikke barnet lære noe, fordi hun gjør det hun allerede kan. Setter du forventningene innenfor sonen, er du der hvor barnet lærer og utvikler seg. Og det er der du vil være. 

Når du har funnet ut hva barnet ditt klarer å gjøre alene (uten dømme på hva han "burde" klare), er det gjerne ganske lett å finne ut hva det er rimelig å utfordre henne på. Dette er en støttende løsning ikke bare for barnet ditt men også for deg.

3. Støtt han/henne i å nå det neste steget (og det neste og neste...)

Hvordan gjorde du det da du skulle lære barnet ditt å sykle? Du forventet neppe at hun bare skulle sette seg på sykkelen og sykle avgårde. Nei, hun startet med en trehjulssykkel, deretter gikk hun over til en tohjulssykkel med støttehjul, og når endelig tiden var kommet for å sykle alene, holdt du på garasjebrettet mens du sprang etter, før du plutselig slapp og hun syklet alene. Husker du den gangen? Hører du det stolte hvinet fra barnet ditt da hun oppdaget at hun syklet alene? Husker du hvor stolt du var? Dere øvde sammen, slik at hun lærte å sykle og ble trygg på at hun klarer å sykle alene. Det er akkurat det samme med å gjøre lekser, rydde rommet, pusse tennene osv. 

Eksempel på en realistisk plan

Jeg startet med å fortelle om datteren min som ikke turde å ringe på til venninnene sine. Hadde vi satt hardt mot hardt den gangen ("jeg gjør det ikke for deg, dette får du gjøre selv!", hadde hun isolert seg hjemme og det hadde blitt mye grining og frustrasjonsutbrudd. Hvorfor? Fordi jeg da hadde satt forventningene langt utenfor hennes utviklingssone. 

I stedet lagde vi en plan for gradvis selvstendiggjøring. Slik så planen vår ut:

1. Jeg blir med bort, og ringer på døra og snakker​

2. Jeg blir med bort, hun ringer på døra og snakker, men jeg står rett ved siden (kan være at hun holdt meg i hånda også)

3. Hun ringer på mens jeg står rett bak henne som støtte

4. Jeg står enda litt lenger bak, men hun kan enda se meg

5. Jeg er med henne, men jeg står slik at hun ikke ser meg

6. Jeg står utenfor døra hjemme og hører at hun ringer på

7. Hun går bort og ringer på selv 

Idag er jenta 14 år, og er en kjempe sosial jenta som ikke har noen problemer med å ta kontakt med både den ene og den andre. 

Poenget er altså ikke at du ikke skal ha forventninger til barnet ditt, eller å gjøre ting for henne. Tvert i  mot er poenget å ansvarliggjøre barnet og på samme tid hjelpe henne til å lykkes. Så neste gang du blir frustrert over at barnet ditt ikke klarer eller tørr å gjøre et eller annet, så ta et steg tilbake og ta 3-5 teknikken. Identifiser hva hun kan gjøre og støtt henne til å nå neste nivå, når tiden er moden. 

frustrasjonsutbrudd


1 2 3 12